Etter noe om og men klarer jeg å se The Smile for hvem de er
Som jeg skrev i anmeldelsen av The Smile sitt forrige album, «Wall Of Eyes» (terningkast 4/6), som ble utgitt for drøye 9 måneder siden: for meg har det vært ganske vanskelig å ekskludere Radiohead fra ligningen når man lytter til dette prosjektet. Ved at både Radiohead-gitarist Jonny Greenwood og Radiohead-vokalist Thom Yorke står for hele det musikalske uttrykket, uten noe tilsynelatende behov for unngå å tidligere vaner, så har jeg siden begynnelsen av prosjektet følt at det er like greit å betrakte og anmelde The Smile-utgivelser som en forlengelse av Radiohead-diskografien. Det er med dette som utgangspunkt jeg går inn i lytteopplevelsen.
LES OGSÅ: ANMELDELSE - The Smile, Wall Of Eyes: "Kunsten å ikke tenke på Radiohead"
«Foreign Spies» føles som en gjenintroduksjon til stemningene og lydbildet fra banebrytende synthtunge Kid A, med vakre keys og karakteristiske lyse og følsomme vokaler fra Thom Yorke. En ode to life -type låt full av alt som er deilig.
«In a beautiful world» synges det (troverdig).
«Instant Psalm» er en easy-going gitarlåt med strykere som skaper naturbilder. Det føles som et nikk til de mer storslagne tilskuddene til indiescenen på 2000-tallet. Mye takket være bruken av strykere/orkester høres/føles stemninger som man kjenner igjen fra tidlig Sigur Ròs- hvis ikke tidlig Arcade Fire. Endelig assosierer jeg musikken deres til annet enn Radiohead. Skål!
"Zero Sum", min favoritt-singelutgivelse fra albumet, er groovy med stor g. Saxofonspilling, hissig perkusjon fra Tom Skinner og best av alt- kromatiske gitarskalaer spilt oppå hverandre på jazzy og crazy vis. Til tider frister det å kalle The Smile et indiejazzband.
«That’s another red flag - red flag» - Tidsriktige begreper blandes med «gamle» når «the system will provide» rimes med «Windows 95». Ok, computer;)
På "Colours Fly» det er nesten arabisk natt-aktige vibber. Til kontrast til den nærmest euforiske livsgleden man føler på første låt, er musikken her gjennomsyret av kaos, intrige, og stressende stemninger som kan nærme seg hodestups dødsangst.
Musikken bærer tungt i sin letthet. Alt flyter så naturlig. Men strømmen bærer altså med seg inntrykk fra både de høyeste fjelltoppene og de dypeste skyggedalene. This is bigger than life type of shit. Dette er kunst laget av noen av samtidens aller dyktiske musikere. Gitarene og synthene er helt geniale. Rart er det ikke at Greenwood sitter på en Oscar.
"Eyes and Mouth" er noe mer forglemmelig, som en noe mer lettbeint videreføring av låten før, men driver godt. "Don’t Get Me started" høres ut som en Thom Yorke Solo-performance full av elektronika-aktig plingplong over loopede synthriff. Noe som kunne dukket opp i Netflix-musikkfilmen hans, Anima (2019).
"Tiptoe" føles i begynnelsen som åpningen av en «study and chill» type ambient lowfi-låt man kunne funnet i en generisk spilleliste. Teppet forsvinner plutselig under deg når dype og rungende strykere kommer til utsetning. Kombinasjonen av jamrende tagenter og bue over strenger får det nesten til å føles som en Joe Hisaishi -score fra en studio Ghibli film.
«The Slip» er nok en sang hvor jeg koser meg i hjel av vokalbruken til Yorke. På den forrige plata synes jeg at han til tider «gjemte seg» i det samme gamle langstrakte aaaaa/oooo/uuuuu/iiiiiii'ende ulinga. Det er deilig å høre mannen i et lavere toneleie, med tydelig produksjon/artikkulasjon - hvor vokalen ikke glir for mye inn i bakteppet, og får lov til å skinne lyrisk. De tilsvarende rett-frem indiegitarene, fulle av lettbeint lekenhet, kontrasterer fint til den høyt summende og dypt liggende bassen som ledende ligger tydelig langt fremme i lydbildet på albumet.
«No Words» har nærmest perfekt riffing mellom bass og gitar, imens trommene driver det hele i godt tempo- uten å være for fremoverlent.
Jeg begynner jeg å skjønne The Smile. Mot slutten av reisen merker jeg at jeg faktisk glemte Radiohead litt. Hvem skulle tro? På bandets tredje album bemerker jeg meg at jeg begynner å merke, til tross uunngåelige likheter til andre ting, bandets personlige sound. Vanskelig er det å sette fingeren på nøyaktig hva det er.. Det er kanskje disse jazz-elementene som stadig dukker opp, og disse gjennomgående innslagene av cinematiske lydvegger.
Sistemann ut er akustiske «Bodies Laughing». En vuggesang med hummende bass og koring- med mystiske synths som passer på å geleide deg ut av opplevelsen på høytidelig og lavmælt vis.
Denne plata er for meg langt bedre enn den forrige - selv om den angivelig har blitt tatt opp samtidig som den forrige. Hm.
