Artikkel

OUTSIDERE på HELTID: Les vårt store intervju med Thom Yorke

Fikk du lest intervjuet vårt med Radioheads frontfigur våren 1995?

I 2023 er det tretti år siden britiske Radioheads albumdebut med "Pablo Honey" – inkludert sangen «Creep», som siden har oppnådd klassikerstatus. Vi har fulgt dem siden debuten deres – her kan du lese intervjuet vårt med forsanger Thom Yorke fra GAFFAs mai-utgave i 1995 i anledning Radioheads andre album, "The Bends".

Outsider på heltid

De har vært mer enn ti år underveis, og står nå på terskelen til det store gjennombruddet. Til tross for det ønsker ikke Radiohead å ta det siste steget opp stigen og inn i korridoren, der stadionsteinen står bøyd i neon over døråpningen. Bandets låter er for små og for delikate til det, sier sanger og gitarist Thom Yorke til GAFFA.


Symptomene er der, de er bare ikke livstruende, tvert imot er de livgivende. For mens oppstigningen fra det følelsesmessige dypet av Radioheads nye album The Bends kunne føles som dykking, er ikke den prikkende smerten som grenser til bevisstløshet ubehagelig.

Tvert imot kjenner du en dragning som gjør øynene svimle, fordi den følelsesmessige avgrunnen Radiohead befinner seg i finner sted i en kaotisk, men vakker verden. Her møtes drøm og virkelighet med en indre likhet som får blodet i blodårene til å danne bobler av ren smerte hvis du prøver å gi slipp på The Bends estetiske lydbilde for raskt.

Slike låter egner seg absolutt ikke for store stadioner, selv om det ser ut til at Radiohead med deres nye album kan ha gjort en megaselger og oppnådd en velfortjent kritikersuksess. Engelsk presse har allerede utropt dem som det neste bandet som tar over den ene stadion etter den andre.


– Det skjønner jeg ikke, for låtene på The Bends er veldig små og delikate. Sammen med et band som Tindersticks er vi klare til å gå våre egne veier med følelsene vi prøver å skape i låtene våre. Vi prøver ikke å holde tilbake på noen måte, for vi bryr oss ikke om det vi gjør blir for høyt. Vi tror ikke det kan være det, sier sanger og gitarist Thom Yorke til GAFFA fra Westtone Mathouse-hotellet i Northhampton

I punkens sko

Radiohead, som i tillegg til Thom består av Colin Greenwood {bass), Johny Greenwood (gitar), Ed O'Brien (gitar, vokal) og Phil Selway (trommer), har nå vært 10 år underveis. En musikkstil som startet som ska og country har utviklet sin egen smak gjennom årene, ingrediensene består av en velduftende melodiøsitet lagt til tekster som klarer å få hele det harde lydbildet til å virke nakent og strippet, som et tre som har mistet dens blader en kald høstdag.


Det var en spansk gitar begavet av moren hans, som sendte åtte år gamle Thom inn i drømmeland, hvor han fantaserte om å bli den neste Brian May. Men musikalsk trådte Thom helt andre sko da han som 12-åring debuterte med de første stegene i skolens lokale punkband TNL.

Radiohead i 1995, pressebilde
Radiohead i 1995, pressebilde

Over de andre medlemmenes voksende ego førte til at han raskt så seg rundt i friminuttene for andre å leke med på den private gutteskolen Abingdon utenfor Oxford, hvor Thom fikk sin første læretid.


Her møtte han Colin, Phil og Ed, og bandet On A Friday var en realitet. Når de senere gikk på sine respektive høyskoler, møttes de kun for å øve når det var fri eller ferie. Hver gang de øvde, hang Colins 14 år gamle yngre bror Johnny rundt og maste om å bli med i bandet, og til slutt ga de seg.

Sommeren 1990 avsluttet de andre medlemmene bortsett fra Thom college, og først i midten av 1991 samlet bandet seg under navnet Radiohead. Derfra gikk det fort, på slutten av 1991 hørte plateselskapet Parlo phone noen demokassetter og i løpet av tre uker ble de signert.

Som skremte kaniner


Debut-EP-en Drill, utgitt i mai 1992, ble mottatt med positive anmeldelser. Men det var disse linjene med tekster hentet fra deres neste singel som var medvirkende til at Radiohead snart var på vei til å hoppe over gjerdet til stjernestatus: You're so fucking special / I wish that I was special / But l'm a Creep / l'm a weirdo / what the hell am I doing here? / I don't belong here / ."

Sporet «Creep» kan i dag beskrives som en moderne klassiker. En hymne for den ultimate taperen, en sang hvis smerte, selvforakt og mangel på selvfølelse bringes frem i en tekst som sammen med noen eksplosive rifter i refrenget klarer å fremkalle frysninger som setter iskalde spor i hjertet.

Paradoksalt nok kom ikke sporet inn på den engelske Topp 75-listen og ble aldri spilt på dagtid, det var rett og slett for deprimerende for engelskmennene. Derimot var det amerikanerne som åpnet armene for den lille sårbare sangen.


«Creep» tilbrakte 18 uker på Billboards topp 20 og spilte kontinuerlig gjennom sommeren '92 på MTV. Thom mener selv at det er fordi det appellerer til det amerikanske folks mentale tilstand. Først når singelen gis ut på nytt i England i 1993 og etter å ha sett amerikanerne svime over den, blir sangen akseptert i hjemlandet.

Etter det hadde bandet vanskelig for å komme videre, for hver gang du nevnte Radiohead, sa folk «å, det er bandet med «Creep». – Plateselskapet melket det i hjel og var totalt likegyldige til oss som band. De brydde seg ikke om vi ville gjøre noe annet, alle var bare interessert i den sangen. Det var den ultimate fornærmelsen fordi de avviste oss som band, sier Thom

Etter sin USA-turné sommeren 1993 var bandet nær ved å pakke kofferten og gå hver sin vei, et oppløsning av bandet var nært forestående. – Det var ingen kommunikasjon mellom oss, det var utrolig vanskelig å finne ut hvor vi egentlig kom fra, for vi hadde ikke følt suksess på den måten før.


Vi måtte se på bandet på en ny måte. Vanligvis er det gøy, men hele innlegget skremte oss ut. – Vi visste ikke hvor vi sto som mennesker, sier Thom. Derfor har også innspillingene til Radioheads neste album vært utrolig vanskelige, det er med det alt skal gå i stykker eller stå.

Plateselskapene og ikke minst publikums fordomsfulle kritikk har blitt spikret til bandets utsultede kropp med syvspissesøm og har låst dem inn i en trang skjorte det har vært vanskelig å komme ut av. – Vi tok opp litt om gangen og analyserte det uten å vite hvordan vi kom oss ut av det igjen. Men musikken fikk oss i gang, til tross for at vi følte oss som noen redde kaniner. Vår styrke er at vi faller i veien for måten vi uttrykker oss på ved å bare stikke av og ikke bry oss om alt. – Det er noe som skjer inni oss selv som bare må ut, det er det som får oss til å vokse opp. I dag ser jeg på oss selv som et rot, noe jeg virkelig liker og alltid har prøvd å være.

Vi kler oss ikke på en bestemt måte, vi er ikke «mods», vi brenner bare for det vi gjør, selv om det er et veldig umoderne ord, fastslår Thom


Livet handler ikke bare om å smile

Radiohead har så langt unngått køen til de mange «The next big thing», som engelsk presse pleier å hype inn i himmelen uten å vite når du lander der igjen. Etter suksessen med Creep har bandet blitt mye klokere og har kommet nærmere seg selv, hvor tilnærmingen til låtene de lager oppstår ved å legge tingene som skjer i livene deres inn i musikken.

Men hvis du går etter bandets tekster, som Thom skriver, må livet hans føles som et stort, tomt, svart hull fylt med en smerte som aldri tar slutt. Sjelden har tekster inneholdt så mye frustrasjon og betennelse.


– Det er en del av livet, er det ikke? Du blir alltid kveles når du snakker om hvordan du skal leve livet ditt. Folk tar sjanser hver dag når de kjører 150 km i timen for å se hvor nær døden de kan komme, å leve livet handler ikke om å smile hele tiden eller være i en reklamefilm for såpe, livet er ikke slik.

– Jeg har valgt å skrive om de tingene som skjærer dypt i meg. På den måten fungerer jeg bedre. Det er derfor jeg tar det med inn i musikken. Det er ikke sikkert jeg gjør det i like stor grad på neste album. På dette albumet var vi alle veldig frustrerte, men jeg mistet ikke på noe tidspunkt følelsen for livet; det er ikke noe vakrere og fascinerende enn livet selv, forklarer Thom.

For å bli tatt seriøst som låtskriver, må du dessverre skrive låter som Sheryl Crow, hun er en "seriøs låtskriver" og det er bare en unnskyldning for å skrive dritt. Thom Yorke til Gaffa, 1995


"I want to live and breathe / I want to be part of the human race" lyder tekstlinjer fra tittellåten på The Bends og i "Nice Dream": "lf you think you're strong enough / if you think you belong enough."

Flere av karakterene i Thoms vemodige tekster har karakter av å være outsidere, individer som føler seg uverdige, utenfor samfunnet, og det eneste de har igjen til seg selv er selvhat.

– Kanskje er det det at jeg har levd slik jeg har gjort så lenge at jeg føler meg som en outsider. Å spille i et band og være musiker er, etter hans mening, den perfekte outsideren.


– Det er som om du får betalt for å være en outsider på heltid, alt jeg vet er at jeg er lykkeligere i denne livssituasjonen enn jeg noen gang har vært før. Det virker som vi har falt inn i noe som vi forstår som mennesker, sier Thom med en latter som bringer håp til karakterene i tekstene hans.

Seriøs låtskriving noe dritt For det meste er det

Thom pressen er interessert i på grunn av hans tekster og hans person. Men pokker, det er ikke noe problem, selv ikke om han skulle havne i samme rampelys som Brett Anderson fra Suede, hvor pressens søkelys ofte fokuserer skarpt på en person i stedet for å belyse selve bandet.


– Å gjøre det på den måten for øyeblikket er gøy, det er en måte å fokusere litt oppmerksomhet på. Jeg føler ingen personlig tilknytning til det folk skriver om meg, så lenge de skriver om noe de føler for. Det er morsomt når journalister prøver å finne ut hvem jeg er, ofte tuller jeg bare og leker med, innrømmer Thom.Derfor tviler han også på spørsmålet om han ønsker å bli tatt seriøst som låtskriver, for, som han selv sier, gir tekstene hans mye mening en dag, mens meningen kanskje ikke vises en annen.

– For å bli tatt på alvor som låtskriver må du dessverre skrive låter som Sheryl Crow, hun er en "seriøs låtskriver" og det er bare en unnskyldning for å skrive dritt.

– Seriøs låtskriving for meg er en som Elvis Costello, som gjør mye rart en stund for å komme tilbake til selve essensen av låtskriving eller en som Tom Waits, som er den ultimate låtskriveren fordi det ikke er noen referanser til ham, fastslår Thom . Seriøs låtskriver eller ei, med Thom har Radiohead uansett en personlighet av en sjelden karat, hvis sanger og tekster skinner igjennom og treffer ryggraden med et presist og skarpt snitt som kan gjøre vondt langt inn i sjelen.


COMEBACK: Gjenopstår Radiohead i 2023?

 

 


ANNONCE