Kunsten å ikke tenke på Radiohead

The Smile har nå vært aktive i to års tid, og har nå sluppet omtrent to album. Thom Yorke og Jonny Greenwod fra Radiohead sliter ennå med å lage en vei for musikken som gjør den til noe annet enn et ekko av hva vi har hørt før. Selv om det finnes en og annen vri på gamle gode musikalske grep, så oppleves bandet som et Radiohead-sideprosjekt mer enn et band i seg selv: uansett hvor mye jeg ønsker å ikke føle/høre det sånn.

Lytteopplevelsen

Første låten på albumet, "Wall Off Eyes", tar meg tilbake der Radiohead slapp i 2016. Strykerne på første singelen fra albumet med samme tittel tar meg BÆM rett til første singelen fra Radioheads' A Moon-Shaped Pool, «Burn the Witch». Det orkestrale backbonet i musikken blandet med bruk av synths og noe pling-plong får meg til å føle at Greenwood og Yorke (kanskje like greit?) ikke orker å prøve å strekke seg så langt for å innfri et usagt løfte om at de må lage noe banebrytende annerledes. Er det ikke egentlig en fan-service? De skaper musikken som de er kjent for å skape, musikken som fansen de har på tvers av foreløpige prosjekter før kan svelge med god appetitt. Er jo i grunn en vinn-vinn. Men kanskje litt for vinn-vinn?

"Teleharmonic" føles mer som musikken til solo-Yorke og Radiohead fra vippen til 2010-tallet. Forskjellen er at det ikke er elektroniske beats, men på "akustiske" trommer. Elektroniske beats er byttet ut med er den eneste hovedingrediensen i The Smile som tydelig skiller bandet fra samtlige prosjekter; trommis Tom Skinner.

I tillegg, til tross for mer enn nok atmosfæriske synths, så tar bassen til Yorke en fortjent plass langt frem. Du får liksom en mer akustisk, men ikke i utgangspunktet noe akustisk, superkombinasjon av alt Yorke har gjort de siste femten årene- fra sideprosjektet Atoms for Peace, til singel-prosjekter, til de to siste Radiohead-skivene. Man merker til sin lettelse at andreplata til The Smiles tyder på en (i det minste) delvis avgrening av det vi kjenner fra før- et nytt uttrykk for noe man uunngåelig kjenner - spesielt hvis man er fan av bandmedlemmenes øvrige prosjekter.

Herfra utfordrer jeg meg selv til å tenke utenfor radioboksen. Låt nummer 3, "Read the Room", er en bøllete jævel med et strengt stakkato elektrisk riff i begynnelsen som bryter opp i snille akustiske gitarer og glitrende sensasjoner i refrenget/bridgen. Tilbake til verset viser Greenwood en musikalsk evne beyond sin egne godt etablerte estetikk. Dette vil man ha mer av! Her skjer det råtøff produsering. Plutselig kommer ENDA et gitarbrekk. En følelse av at gutta nærmest jammer fritt til en drop-D aktig melodi, etter en veldig sammensatt og hårfin del. Jeg verdsetter all rocke-rock jeg kan få! Personlig liker jeg jo The Bends-sounden best... ops. Der tenkte jeg på Radiohead igjen. Låttittelen tilsier et slags sosialt innenfra/utenfra perspektiv som er gøy å prøve å sette seg inn i

Fjerde låt er vi i gang med gøyale gitarer igjen yesssss. 3/4 taktart som er like punk som den er nedpå uttrykksfull. Melodiøs og spretten. Her kjenner jeg faktisk at jeg ønsker meg mer røffhet fra vokalene. Blir så utrolig «pent» hele tiden. Og alt for mye AAAaaaahh OOooooOooo opp til, vel, øra.

Kult når taktarten bryter opp og bassriffet riffer mot slutten. Men som sagt vil jeg egentlig høre Yorke skrike litt. Litt som han gjorde på "You Will Never Work On Television Again" fra første. Den første sangen bandet slapp i forifjor, som ga meg et håp om at bandet kanskje skulle være et slags punk-prosjekt. Finnes flere mer kraftfulle vokaler spredd utover denne og forrige plate, men det er generelt et savn- å la tekstene slippe frem ved å la vokalene ikke gi etter til totalt monoton fremtoning. Er så mye kult krydder her. Så mye «extra» - men vokalen, som jeg vanligvis elsker, lirer av seg lite energi. 

"Friend of a Friend" hinter igjen om den mellommenneskelige tematikken på albumet. Her er det en lekenhet og struktur som i begynnelsen står på egne ben utenfor bandets trygge estetiske backdrop. Jazzete vokalharmonier over kule riff. Men igjen, for veikt i mine ører. Vil ha mer sinne/desperasjon/drama. Ikke bare vakker melankoli. Men det er kanskje bare meg. Det blir liksom for jålete. Kanskje det er jeg som prøver å finne en berettiget grunn til at det kjeder meg litt. Jeg trenger mindre dressing, mindre salat og mer BIFF. Hjelper ikke med en liten filet i midten av tallerkenen om maten ikke metter. 

Det eneste jeg virkelig liker med "I Quit" er den frekke loopen av riff. Men har man ikke allerede hørt dette på plata? Og er vi ikke i helt samme musikalske landskap som for tre sanger siden? Og prøver Yorke å gjøre noe? Fordi det føles litt som en AI som drar ut lange vokallyder etter å spist diskografien til Radiohead og spyttet noe ut. Vent faen. Ups igjen. Jeg skulle jo prøve å betrakte bandet og plata som noe eget isolert. Men går det egentlig? Noen kule synths hopper inn her og der. Men det er et fravær av store helhetlige musikalske ideer. Heldigvis ELSKER jeg den deilig oppløsningen(/utløsningen) mot slutten av "Bending Hectic", til tross for at den er noe lang på sine åtte minutter. 

Refleksjoner

Radiohead, i tillegg til Yorkes soloprosjekt og tidligere sideprosjekt Atoms for Peace, er kanskje musikken jeg har lyttet mest til siden jeg begynte å lage spotify-lister på ungdomsskolen rundt 2011- og derfor kan jeg dessverre ikke unngå følelsen av jeg savner noe.. mer. Estetikken er upåklagelig vakker, nostalgisk og, i utgangspunktet; særegen. Men det slutter liksom å være særegent når alt nytt man har sluppet de siste 15 årene ender opp med å være, som man sier; same shit, different wrapping. Eller..  wrappingen er jo heller ikke så different? I likhet med flertallet av albumcoverne til Radiohead, Thom Yorke og Atoms for Peace, er det kunstneren Stanley Donwood som står for cover-arten på både det første og andre coverbildet til The Smile. Sistelåta "You Know Me!" har igjen vakre strykere, og avslutter i samme stemning som albumet startet. Pent? Ja. Overveldende? Nei. 

Til tross for denne helhetlige vurderingen satt i kontekst - så vil jeg understreke hvor mye jeg skulle ønske at jeg fikk oppleve albumet som en introduksjon til Yorke, Greenwood og Skinner sin musikk, uten kjennskap til tidligere verk - og derav uten fordommer. Fordi, ute av sin overdøvende kontekst, så er jo musikken i bunn og grunn uimotståelig vakker. Man setter bare høyere standarder for de beste musikerne man vet om, gjør man ikke?

LYTT TIL "WALL OF EYES" UNDERFOR: