Konsertanmeldelse

Thom Yorke, dette kan ikke fortsette

The Smile

Sentrum Scene

En av vår tids største musikere gjestet Sentrum Scene med det nye bandet sitt. Hvor lenge kan han fortsette å være den beste utgaven av seg selv? 

En gang var han bare frontmann i et nytt og ganske kjedelig band fra England. De het Radiohead, og både så ut og spilte som de andre. Den korte mannen sang låtene på albumet som het Pablo Honey, og lyden av det smakte som tam rock og ikke så mye mer. Låtene virket helt uviktige. 

Thom Yorke og Radiohead var uvesentlige da debutalbumet kom, men én låt – bare én låt – var annerledes. «Creep» var noe annerledes. Låten tok tusenvis av menneskers psyke forvirrende godt på kornet, og det var som om den definerte en hel generasjons fremmedgjøring.

«Creep» stakk pop-scenen rett i hjertet, og gjør det kanskje fortsatt. Thom Yorke kunne levd et helt liv på den, men «Creep» er nær sagt alt Thom Yorke ikke var, er eller ønsker å være. Han er en musiker som alltid må videre. Alltid. 

Foto: Richard Ashton

Veien til Sentrum Scene
Ingen visste den gang at one hit wonder-bandet med Thom Yorke i front var en umoden larve, som ikke engang hadde begynt sitt liv som et evigungt nyvinningsmonster. Radiohead skulle bli vår tids store selvdefinerende band, og som skapt i motsetning til «Creep» skulle de dyrke det innpakkede og ubegripelige, intrikate og lukkede, alltid i forandring, alltid ute på eksperimenteringstokt. Thom Yorke har alltid stått i sentrum av denne fornyelsen, og det har han gjort både innenfor Radioheads vegger, men like gjerne også utenfor.

Veien frem mot der vi får oppleve den 53 år gamle Thom Yorke har gått fra den gylne rocken på The Bends, til et av tidenes album med OK Computer, helomvendingen til det udefinerbare, digitale med Kid A og Amnesiac, den slicke kunstrockelektronikaen på In Rainbows og det særs rytmefokuserte på Hail To The Thief, The King Of Limbs og A Moon Shaped Pool

Parallelt har Thom Yorke banet egne veier i solokarrieren i spennet fra The Eraser til ANIMA, mens sideprosjektet Atoms For Peace jo faktisk leverte et helt grensesprengede uttrykk det også. Sist ut er det splitter nye prosjektet The Smile som gjestet Sentrum Scene i Oslo tirsdag kveld.

Der fikk vi endelig gjense en av vår tids største musikere. Og han er som alltid best ved siden av sin livslange makker Johnny Greenwood, en mann som for øvrig ikke bør komme så altfor langt bak på samme liste.

Det er derfor selvsagt at Thom Yorke, Johnny Greenwood og trommeslager Tom Skinner på Sentrum Scene var en musikalsk vidunderpakke, fylt av allsidige sprang som ikke burde vært mulig med bare ett album på bok.

Gato Negro?
Det er blitt skrevet mye om supergruppen The Smiles debutalbum. En rekke av disse perspektivene er ting man kunne ta med seg i møte med bandets etterlengtede opptreden i Norge, og blant disse var det mest oppsiktsvekkende å finne i Stavanger Aftenblad

La meg sitere åpningen av Vikingstads anmeldelse:

«I ny og ne smeller noen en vin på bordet. Med de dypeste nyanser, lagret i 23 år på et herberge for utstøtte pseudomunker i Livigno-Alpene. Druene er plukket for hånd av en enarmet banditt, skrellet av en sveitser med skitne negler, trampet av en enke med liktorn og lagret i gamle 5-liters bensinkanner.

Så smaker det ingenting. Eller så smaker det vondt.»

Han spør seg, som vi alle har gjort: «Kjenner du nyansene? Var ikke den helt usedvanlig god, ja, nesten så den grenser til sublimiteten? Nei. Og sånn er det å lytte på 13 låter av The Smile, bandet hvor forventningene står langt over mosen på takpannene.»

Anmelderen konkluderer med at smaksløkene derfor heller «higer etter en fruktig (og billig) Gato Negro i godt lag». Jeg har selv vært tilbøyelig til å være enig i første del av den underfundige analysen: The Smiles debutalbum kan virke litt for innesluttet og vendt mot verden. Andre del av analysen behøver ingen kommentar. Poenget er uansett at alle slike analyser rakner fullstendig live. Det er en annen diskusjon. En annen verden. Og det blir klart etter de første låtene for kvelden rulles ut.

 

Foto: Richard Ashton

Musikalsk allsidighet
Åpningslåten «Pana-vision» åpner med Yorke på pianoet, og en akkordklang som tatt fra Amnesiacs ypperste kutt. Deretter følger et temposkifte med skarpt gitardryss og skjærende riff med «Thin Thing» i ledtog med Johnny Greenwood. Oppvisningen i musikalsk allsidighet er i ferd med å åpenbare seg for publikum.

Når så «The Opposite» dras opp av hatten er det som sementert i pannen på alle de oppmøtte: Dette er nesten for bra til å være sant.

Det nye trekløveret
Thom Yorke synger som om musikken går gjennom ham, innlevelsen er total og medrivende, det er så levende, dynamisk og florlett naturlig hele settet gjennom at de fleste andre sangere blir regelrett underordnet.

Innlevelsen er ikke mindre hos den geniale multiinstrumentalisten Johnny Greenwood, som spiller piano og harpe samtidig, henger bøyd over tangentene som en konsentrert full sjømann og gjemmer seg bak den velkjente luggen. Andre ganger raver han rundt på scenen og finner de mest underlige veiene opp og ned gitarhalsen.

Til slutt har man underdogen i et slikt selskap, Tom Skinner, som slettes ikke gjør seg bort. Som vår egen anmelder skrev om debutskiva får han rytmikken til å prate.

Foto: Richard Ashton

Som å se låtene bli til
Vi dras videre gjennom høydepunkt som den melodiøse karamellen «Free In The Knowledge» og den krasse in-your-face-låta «We Don’t Know What Tomorrow Brings».

Hele veien gjennom er livliggjøringen av A Light For Attracting Attention en sann højdare, og forskjellen på albumversjonene og liveversjonen blir aldri større og mer forfriskende enn på «A Hairdyer». En av de mer anonyme låtene fra albumet trer her frem i en kolossal kraftetappe, hvor Thom Yorkes elskverdige og vakre gnåling utmanes over en vegg av delikat rytmikk.

Kvelden går mot slutten med The Smiles kanskje aller beste låt til dags dato, paradoksalt nok den uutgitte «Just Eyes And Mouth». Den er ikke utgitt fordi den er skrevet på veien, sannsynligvis for bare noen uker siden, kanskje til og med dager siden, i likhet med «Bodies Laughing» og «Friend Of A Friend».

De to siste er så nye at de ikke har et lysshow. Det virker nesten som de ikke har øvd de inn enda en gang, og at vi på Sentrum Scene bevitner et helt nytt verk bli skapt, av noen av de største pop-musikerne i vår tid – som alltid er på vei videre, og aldri ser seg tilbake. Hvor lenge kan det fortsette?

ANNONCE