Konsertanmeldelse

Monster white ultra

Charlie Skien

Bergtatt 2024

Hele Norges Morissey leverte etter beste evne under noe shaky lydforhold.

Det var ikke foruten forventninger man møtte opp foran bergtatt-scenen i begynnelsen av bergtatt-festivalens andre kveld. Indie/hip-hop/poprock-tryne Charlie Skien har ikke gått stille i dørene det siste tiåret. Den unge mannen har gjort seg musikalsk profilert gjennom innsats i clout-heavy prosjekter som blant annet Verdensrommet og Softcore Untd. Utelivs-tilbøyelige mennesker fra Bergen, Oslo, og så klart: Skien - er alle godt kjent med den ikoniske boblestemmen til undertegnede. Selv har anmelder lyttet til «Problem» av verdensrommet nok ganger til å utvikle familiære følelser ovenfor artisten. Det skal heller ikke legges skjul på at sistealbumet Det gjør ikke vondt ble produsert av stjerneprodusent Matias Tellez (Sondre Lerche, Girl In Red) hvilket har resultert i at CS virkelig har landet i sounden sin, og høres bedre ut en ever.

I det sjefen sjæl kicker i gang konserten med en Monster Ultra White i hånda, så har han med seg en The Strokes-aktig liten band-gjeng bestående av bassist, gitarist og trommis. Dette er tross alt en del av det uttrykket som er med på å definere artisten:  åpenbare røtter fra hiphop, rap og RnB - men tendenser mot indierockete band-backing fremfor pre-recordere beats og synths. En sjangerblandet stil som er et åpenbart pluss med stor p i min bok. Det er hakket kulere at han bruker skikkelige musikere fremfor daff playblack i det han nonchalant rusler rundt på scenen. 

Lyden var ikke helt i vater. Charlie synger i et lavt toneleie fullt av bass, og lyden fra scenen endte med å halvveis drukne ut mesteparten av ordene. Det er jo noe synd    at man ikke får med seg hva som blir sagt når musikken delvis lener seg på «bars». 


Det er lite å savne fremføring- og utstrålingsmessig. Tjommi har en imponerende tilstedeværelse og kulhet over seg som gjør at man automatisk koser seg som publikummer. Synd er det at monotoniteten i sound, kombinert med dårlig vokallyd, gjør at man mister interesse og fokus. Man kan ikke la være å undres: hvorfor utnytter man ikke bandet mer? I stedet for å benytte seg av musikerne som om de skulle vært et backingtrack med trommemaskin, hadde det vært jævlig fett å få litt musikalsk goddis. Et lite trommebrekk! En bitteliten solo! 

Alt i alt var konserten kvalitetsmessig fet og sexy, men noe kjedelig. Mange låter å like; mange låter som er like. Litt extra show/opplegg og noe mer oppe-og-nikker lyd kunne ha trukket opp.

LES OGSÅ: The Magnetic Fields feirer album med spillejobber


ANNONCE