Björk blander kraut, gabba-techno, islandske folkesanger og storslåtte korarrangementer like åpenbart som godterifabrikker blander bringebær og lakris. Det faller riktignok ikke i alles smak.
Det skal mye til for å ikke bli sittende fast i strofer som «If we don't grow outwards towards love, we'll implode inwards towards destruction» i åpningssporet, «Atopos». Men det er først i platens ellevte stykke, den nedstrippede «Freefall», at den eksentriske islandske artisten Björk virkelig fanger selve essensen av seg selv. Hennes milde og svaiende stemme rammes her inn av en illevarslende strykekvartett og føles helt gudsforlatt. Det er umulig for lytteren å vite hva som venter rundt hjørnet. Halvveis i komposisjonen tilfører en munter kontrabass en ny klang og musikken endrer form. Samtidig blir stemmen merkbart stødigere og ordene amalgamate, compassionate og illuminate fremføres og gjentas som om det var en trylleformel.
Helt fantastisk, men dessverre en av få steder hvor Fossora treffer virkelig godt.
Underlige smaksblandinger
I sin søken etter å være egenrådig, går Björk hele tiden mot det provoserende fantasifulle. Nå blander hun kraut, gabba-techno, islandske folkesanger og staselige korarrangementer, og hun gjør det selvfølgelig like åpenbart som godterifabrikker blander bringebær og lakris.
Det faller riktignok ikke i alles smak.
Klarinettbonanza
Hvis artisten dekket mye av sitt forrige album, Utopia, i en insektlignende buzz, er fokuset på Fossora mer på klarinetter. Dessverre er ikke det et uten videre harmonisk selskap i drøyt 50 minutter; her grenser nemlig klangen litt for ofte til det skingrende og bankende.
I tillegg til utallige (forsøksvise) klarinetthits, storkoser islendingen seg også med strykere, obo, fløyte og trombone. Og hennes egen særegne stemme, selvfølgelig. Deltakelsen fra det lokale koret Hamrahlidkoret og den indonesiske duoen Gabber Modus Operandi gjør blandingen nesten oppsiktsvekkende.
Fossora er veldig ofte krevende, enda oftere merkverdig, men sjelden veldig spennende.
