Albumanmeldelse

Selvransakelse på kvinner, Gud og naturens bekostning

Tyvens Dagbok - Hjerteslag

Hjerteslag

Tyvens Dagbok

Denne gangen heter Sonja, Suzanne. Men ellers er det lite nytt å finne på Hjerteslags nye album.

«Går du gjennom vann, er jeg med deg. Gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg.»

Slik lyder bibelverset som er grunnlaget for refrenget i James Taylors «Fire and rain» fra 1970. Hitlåten som er en øvelse i sorg, tar utgangspunkt i skikkelsen Suzanne, og mellom hvert vers vender det tilbake til naturen som en metafor for livets mange prøvelser. Suzanne, solskinn og Jesus. Kvinner, natur og Gud. To av dem kan vi ta på, men for enkelte låtskrivere er det like fjernt som Fader vår, og alltid et speil for å reflektere over seg selv, og seg selv alene. 

Leonard Cohens «Suzanne», fra 1967,  blir personifiseringen av frelselse – saktmodig i filler, fjær og med sitt speil opp mot virkeligheten. 

Suzanne, vi møtes igjen
Kvinnen er, i begge disse tilfellene, en katalysator for endring. Suzanne er et kreativt verktøy for emosjonell forløsning. En som velsigner deg som noe du vil bli, ikke det du har vært, men som aldri står igjen som noe eget eller helt. En pseudoreligiøs skikkelse som går opp i røyk. Kun skapt for at denne historien om disse prøvelsene skal stå igjen som noe genuint og håndfast. Lidelsen knyttes til kvinnen, jeget trer nedi vannet og opp av asken. 

Så møter vi henne igjen, Suzanne, på Hjerteslags nye album Tyvens dagbok. Der hun opplyst som en fullmåne skal ta jeget med seg over vannet. Trommene er som tatt ut av Hjerteslag-klassiskeren «Sang til Sonja». Også i denne runden skal vi danse, fly og la noen andre vise vei i en oppløftende komposisjon. 

Magnetene om våre liv
Lik Taylors låt, er Hjerteslags nye album mer poesi enn det er prosa. På de fleste låtene blir settingen satt, som i et manus. Vi er på en balkong, en perrong, i Stockholm og andre steder som ikke rimer like fint, som Storms gate. Så er vi ikke der lenger, og kastes inn i emosjonelle tvister og eksistensielle kvaler. Men i diktene til vokalist Robert Eidevik blir smerten så diffus og handlingen så tynn. Strofene er som satt sammen av ord på små kjøleskapsmagneter. Dette blir til allsangvennlige øreormer på låter som «På perrongen»:

«Elsker, elsker, elsker ikkje // Elsker eg deg no // Kanskje finner vi til rette, og kanskje finner vi til ro.»

Men når låtene – som crescendo-balladen «Post 5071» – kun er strøord som siden hopper rett inn i linjer som: Og sånn det brenner // Jeg har mistet noen venner i dag // De skulle stoppe meg i å hete Hjerteslag, føles låtene som en evig runde rundt grøten, med smørøyet kun i sikte. 

Fra bekkalokk til kumlokk
«Post 5071» settes i skarp kontrast mot sporet som følger: «Discolamper». Rennesteinspunken er skylt vekk, dette er nesten reinspikket synthpop – selv om det synges om «sex og drugs og rock n roll». Trommis Ivar Thormodsæter står på i et jaktende tempo og blir enda kvikkere på låten «Balkongen», underbygget av Blood Command Yngve Andersen bass. Herbrand Larsens synth er et livsbejaende innlegg, og som en sjeldenhet er ikke Enslaveds Arve Isdal sin gitar bærende for låten. 

Men det er usikkert hva den nye konstellasjonen av musikere i Hjerteslag har tilført bandet, bortsett fra mer synth. Flere av låtene føles ut som et tilbakeblikk, og der det er nye impulser er det som regel 80-tallet som regjerer. Eideviks vokal går flere steder enn før, fortsatt med sin upolerte sjarm – og på låten «Fluktplaner», oppå et gitarriff likt pianoriffet til Dire Straits' «Tunnel of love», høres utferdselstrangen mer seirende ut enn noensinne. Likevel, med så mye vann og ild, er det lite som er slipt ned eller født på nytt. Eidevik går fortsatt der kvinnen leder han, og i et lydlandskap med de høyeste toppene, forsøker nesten hver eneste låt å gjenskape en storhetstid. Når bandet bryter ut av det, og inn i en Aha/Hjerteslag-crossover med en egenrådig selvransakelse fra Eidevik, er det på albumets aller siste låt «Splint».

Og så vannet … og flammene 
Når Gud møter jeget  i «Storms gate» er det for å redde sistnevnte, men «Om verden brenner har det ingenting å si». Alt er håpløst når jeget er håpløst. Ild og vann, begge innehar en form for ødeleggelse og en form for helbredelse. Men til tross for handlingene i vannet, i en strøm, i regnet, i brann, i floen, i den blå horisonten, i røyk, i glør eller i bålet fra i går, er det liten helbrende kraft å finne på Tyvens Dagbok. Hjerteslags nye album viser at det ikke er så interessant med Loddefjorden i nedfrosset tilstand. Det kan selv ikke en kvinne redde.

ANNONCE