Albumanmeldelse

Faen så fengende Fangst

Føniksinstituttet - Fangst

Fangst

Føniksinstituttet

Norge har visst fått seg en ny superguppe, har du hørt om Fangst?

Bandet som består av Hvitmalt Gjerdes vokalist Johannes Fjelstad, tidligere Honningbarna-bassist Lars Emmelthun, Stian Guldbrandsen fra Death By Unga Bunga, og den jazzbaserte trommisen Dag Markhus, stormet høsten 2021 inn på den norske musikkscenen (iført boksekåper).

På en, to, tre hadde de sluppet tre singler og gjort seg synlige med en rekke konserter som høstet ros og oppmerksomhet fra mang en anmelder og publikummer. Siden den gang har de holdt det gående, mot dette, debutalbumet.

Bli med ut av det grå!
31 sekunder inn i det, er jeg hekta.

Selvsikkert åpner Føniksinstituttet sine dører og byr deg ut av det grå med en tekst som griper fatt: «Jeg er en ung maskin, jeg gir faen i all ting. Du sa du var det du og. Bli med ut av det grå» utbryter Fjelstad med sin såre og frustrerte vokal. 

Selvsikker, melodiøs rock i særklasse
Med sin invitasjon vekk fra det hverdagslige etablerer åpningslåta seg som en hymne til det ungdommelig opprørske ved sjangeren. De neste 35 minuttene er en mangfoldig reise gjennom herlig kvalitetsrock på norsk. Her kan man meske seg i muntert, levende, gitarspill, melodiøse basslinjer, lekne, hissige trommearrangementer, såre, metaforiske og frustrerte tekster om alt fra urolige netter og farlige jenter til den frustrasjonsforårsakende gründeren på TV. Godt pakket inn i gjennomgående engasjerende koring.

«Uro» viser stor formidlingsevne i det både teksten, melodien og temposkiftet går overens i å skape stemningen som tittelen peker mot. Mens låter som «Nye Vinger» flekser bandets instrumentelle ferdigheter, i det Guldbrandsens lekne og levende gitarspill fenger stort, og sammen med Markhus’ gjennomgående imponerende trommespill, bygger opp til noen av de mest forløsende refreng-klimaksene jeg har hørt på lenge.

«Evigheten» og «Krig på Tjuvholmen» plasserer også Føniksinstituttet på det obskure kartet over debutalbumer som favner låter med Bergensk, Østlandsk og Sørlandsk vokal, om hverandre. «Evigheten» ankommer først som et forvirrende brudd på forventningene, da Fjelstad sin skranglete, såre og skrikende bergensvokal på et blunk er byttet ut med gitarist, Stian Guldbrandsens, cleanere og kleinere østlandske.

Stilen på det tekstuelle er også med ett noe annet, og riming med engelske uttrykk følger plutselig i refrengene. Det er fengende, men noe fremmed. Mer sømløst går det for seg når bassist Emmelthun tar over vokalroret på «Krig på Tjuvholmen», en låt som holder seg nærmere resten av albumets uttrykk både i det melodiøse og tekstuelle. Det er tydelig at Fangst har funnet et format som fungerer for dem, da er det imponerende at de allerede nå våger å bryte med dette og eksperimentere.

Samtidig som vekslingen på vokal har en brytende effekt, står låtene i det hele, fint som variasjoner til den mer gjennomgående sounden som oppstår med Fjelstad bak mikrofonen, og gir dem også en dimensjon av uforutsigbarhet.

Lekne i alle ledd
Dette kulminerer i «På Byen Sentimental»; sterk som en marmorsøyle som platens midtpunkt. Det som mangler i sangen før, forsterker her hvor tydelig bandet nå er i sitt ess. Her bygger de hyppige og livlige trommerytmene, den melodiske basslinjen og det levende gitarspillet, godt opp under en tekst som på vittig vis tar for seg en litt skuffende kveld på kjente trakter. Om det er med vilje eller ikke, så er det uansett noe tiltalende med sangens plassering, i det Fjellstad med flere betydninger erklærer at «jeg er tilbake igjen». (like etter vi har hatt besøk av en annen vokalist.)

Føniksinstituttet føles ikke ut som et friskt pust, for et pust er alt for svakt et ord til å fange Fangsts tyngde. Det føles ut som et vindkast av typen som velter deg over ende. Og det er forfriskende.

 

ANNONCE