Én dagens Fangst, takk!

I løpet av knappe tre år har supergruppa Fangst sluppet to album, åpnet Amfiscenen på Øyafestivalen og varmet opp for Kiss (!) – for ikke å glemme en rekke strålende enkeltlåter som ikke har fått plass på noe album, blant annet førstesingelen «Hundre netter». Hvis noen vet hva slags bensin gutta i Fangst går på, kan de gjerne bestille noen liter til meg også.

Det er en vanskelig oppgave å skulle følge opp den tilnærmet perfekte debutskiva Føniksinstituttet – denne gangen uten det overraskelsesmomentet en debut gjerne kan benytte seg av – men det later ikke bandet til å bry seg det minste om. Fangst Sinatra åpner på beste vis med hardtslående «Knivsegg», en erketypisk Fangst-låt med sine galopperende trommer, stødige basslinje, vrengte gitar og Johannes Fjeldstads selvsikre 60-tallsinspirerte vokal. Tekstene på plata er like enkle som effektive, og låtene appellerer (kan jeg tenke meg) like sterkt til studentkollektivet som til kontorister – fanget av jobben – stadig på leting etter et musikalsk kick (Ut av det grå, om du vil).

Karusell for voksne

Det er tett mellom høydepunktene på Fangst Sinatra. Bandet viser også et relativt stort spenn mellom kjappe, effektive låter som nevnte «Knivsegg» og «Opp og fram og tilbake igjen» – hvor spesielt trommis Dag Markhus får vist seg frem med en leken åpning – til den deilige balladen «Spinner», hvor Fjeldstad får selskap av gitarist Stian Gulbrandsen på vokal i en låt som sender tankene i retning Dan Auerbach (The Black Keys/The Arcs) på sitt beste. Sistnevnte fortjener å bli spilt i røykfylte lokaler med langsomt dansende par, etterfulgt av «Ulver på skøyter», som skrur tempoet opp til maks med en låt skapt for de største festivalscenene, og som avslutter med en deilig gitarsolo som demonstrerer at Fangst har rockehistorien i fingertuppene. «Den nye våren» er en løfterik avslutning som peker fremover mot lysere tider, og forhåpentligvis flere Fangst-låter.

Uhøytidelige rockere

Bandet tar seg selv svært lite høytidelig, hvilket er nødvendig i rockesammenheng – en sjanger som på sitt mest alvorstunge lett får noe latterlig over seg. Ta den lekne albumtittelen, eller de hjemmelagde «Securitasuniformene» de gjerne opptrer med, hvor ordet Securitas er erstattet med Fangst. Lekenheten kommer også til uttrykk gjennom en fin blanding av høyt og lavt i tekstene, fra det inderlige og gjenkjennelige til plutselige (og morsomme) nødrim, som i «Gatelangs», hvor det er bassist Lars Anfrido Emmelthun som fører ordet:

"- ,Du kom på konserten min

Holy shit, du var fin"

Det svakeste sporet på plata er «Myk seng», en låt som gir meg mindre både tekstlig og musikalsk – kanskje også fordi resten av skiva er såpass sterk. Fangst har helt fra startskuddet i 2021 levert på et imponerende høyt nivå og befester med dette sin posisjon helt i toppen av norsk rock. Mest av alt bærer Fangst Sinatra preg av et voldsomt musikalsk overskudd, og fire gutter som ikke er ferdige med å leke.