Nyhet

Hi-Fi Scenen på Øyafestivalen: Q&A med Emilie Nicolas

- Om ferden fra skjult sanger til Øyas største scene.

I år arrangeres eksklusive lytte-events i regi av Hi-Fi Klubben på Øya i forbindelse med konseptet Hi-Fi Scenen. Festivalens tredje dag kunne by på et intervju med Emilie Nicolas. Intervjuer Sondre Lerche omtaler den unge norske artisten som den største oppdagelsen innen moderne norsk popmusikk. Under kan du lese et utdrag av seansen.

Hva er det første minnet du har av musikkk?

Det var gjennom pappa, som spilte jazz-plater hjemme. Han spilte ikke musikk selv, men hørte mye på album. 

Hvor gammel var du da du oppdaget flere sjangre utover jazz?

Jeg vet ikke helt, men jeg husker at jeg ikke kunne lese. Så jeg var nok veldig ung. Men mitt første inntrykk av musikk kommer nok definitivt fra jazz. 

Når skjønte du at du hadde lyst til å være en avsender av musikk, og ikke kun en mottaker?

Jeg vet ikke. Jeg har aldri tatt et valg, det har bare blitt sånn. Jeg har bare drevet med det hele tiden. Jeg har aldri bestemt meg for å gjøre noe stort innen musikk. Jeg begynte å spille piano da jeg var seks, og begynte å synge senere da pianolæreren min hintet til at det ikke var mitt største talent.

Når begynte du å skrive låter?

Det startet vel med litt gitar. Jeg hørte mye på Ane Brun, og så gikk jeg tilbake til piano. Musikken jeg lager er basert på hvilket instrument jeg spiller da jeg lager låtene. De som begynte med gitar høres annerledes ut enn de piano-baserte låtene. For eksempel merket jeg at det ble veldig mye country da jeg plukket opp gitaren tidligere i sommer.

Jeg har lyst til å høre på en låt som du spilte live under Spellemannsprisen, Fail. Den går aldri der man tror! Tusen hooks men ingen refreng.

Det har jeg ikke tenkt på, men det er sant!

Hør Fail her:

Det er så sjeldent man hører en artist være så nådeløs som du er med måten du bygger opp tekstene dine på. Hvordan forholder du deg til tekstene i studio?

Jeg vet ikke helt, det bare skjer. Jeg har noen demoer og kladder av låter jeg har laget hjemme med kun bass-spor hvor jeg synger over. Da jeg viste Fail til bandet mitt hentet de frem en kontrabass, og da ble låten plutselig mye seigere og treigere. Jeg tenkte bare "Åh, dette er kult."

Tekstmessig sett gjør du noen små justeringer i løpet av låten, men tviholder på den samme setningen. Hvordan ble det slik? 

Det var bare så gøy å synge "boy". Det funket bare så bra da jeg sang det med vennene mine, eller ja - bandet mitt. Første gangen vi spilte den var den allerede ferdig. Så det meste skjer i øvingslokalet, det er her vi kommer frem til låtene. Jeg lager først en kladd som jeg tar med til bandet. Trommeslageren, Eivind Helgerød, jobber videre med den og gir den tilbake til meg. Det er det som er så gøy, å blande ulike oppfatninger av en låt.

Jeg har lyst til å spille Us. Er det noe du har lyst til å si om låten?

Jeg tror at låten taler for seg selv.

Hør Us her:

20 sekunder før låten er ferdig introduserer du et helt nytt parti. Man føler bare at noen smeller igjen døra på deg - det er et veldig sterkt virkemiddel.

Helt ærlig - det bare føltes ferdig, og da var den ferdig. Det er sikkert litt latskap i det også, men jeg synes det ble kult.

Den bryter jo litt med normal låtoppbygning? 

Jeg hørte mye på James Blake og fikk en a-ha opplevelse. Jeg lærte at det er lov å gjøre ting på sin egen måte. Alt er uferdig, og det er helt greit. Jeg liker platene mine best av alt, og når man er i studio så blir man trist når man er ferdig. Det ligger mye jobb i det, men jeg synes det ble bra.

Det er mange som mister blikket av det umiddelbare, og jeg har stor respekt for at du holder det gående slik du gjør, med nye spennende elementer.

Jeg tror ikke studiofolkene er enige i det...

Du nevner James Blake. Jeg tenker da på artister som sampler sin egen stemme, slik som du gjør introduksjonsvis i den låten. Blir det ikke da vanskeligere å fremføre sporet live?

Det er jo et problem. Jeg kommer rett og slett ikke til å spille den sangen på Øya. Den er litt for rolig for festivaler.

Jeg utfordrer deg til å ta et par av disse utsøkte låtene som Us og ta de med inn på festivalscenene.

Det er kjempevanskelig å spille de ute, for man får ikke frem den stemningen som er i låten. På klubbscener derimot, kan man invitere folk inn og lage sin egen liten boble og spille de låtene. Jeg er ikke vant til å spille de live egentlig, de ble jo laget for meg selv. Det er Eivind som produserer hele showet og jobber og jobber. Musikerne mine er så flinke og liker best å spille live uten tracks, og jeg har lyst til å gi publikum den samme følelsen de får når de sitter hjemme.

Jeg har lyst til å høre Nobody KnowsKan du huske den dagen den ble ferdig i studio?

Vi spilte den inn i studio for fire år siden faktisk. Jeg spilte inn ny vokal senere også. Jeg var egentlig ikke så fornøyd med den. Jeg var livredd, jeg hadde ventet veldig lenge med å vise den frem for noen.

Hør Nobody Knows her:

Når begynte du å synge foran andre?

Jeg var en skjult sanger. Jeg gjemte meg. Jeg øvde meg på Celine Dion-sanger fem timer hver dag, og latet som om jeg satt og så på TV da foreldrene mine kom hjem fra jobb. Etter hvert møtte jeg en jente som var mye tøffere enn meg, og vi sang sammen. Første gangen vi gjorde det tror jeg at pulsen min var mye høyere enn når jeg går ut på en scene nå. Jeg så nærmest svart! Det var ekstremt nervepirrende! Nå tenker jeg: "Dette kan jeg, jo", men jeg er fortsatt litt nervøs.

I teksten refererer du til deg selv med navn, "Emily". Hvor kommer den tanken fra?

Jeg var redd for at noen skulle reagere på det jeg hadde laget. Jeg snakket på en måte gjennom foreldrene mine i denne låten, eller via en omsorgsperson. Jeg var faktisk ganske trist da jeg skrev den, jeg tror det er derfor den ble slik den ble. Jeg kunne jo sunget "you" i stedet, men det er så anonymt – så lite personlig.

Som siste låt ut kan vi høre Grown Up.

Hør Grown Up her:

Hvor kommer denne låten fra?

Jeg ville lage en sang dedikert til faren min og forklare hvordan jeg føler om pappa. Det er så mye med et far- og datter-forhold, det er veldig interessant. Man trenger mange bekreftelser fra fedre, det trenger i hvert fall jeg. Jeg spilte den inn sammen med to kamerater av meg, Anders og Marius, og de lagde det store løftet på slutten som jeg føler virkelig gjør låten. Jeg fikk helt sjokk, jeg tenkte: "Hva er det her?" Det var rart at de hadde lagt til noe som jeg originalt ikke hadde tenkt skulle være der, men det endret virkelig låten. Nå elsker jeg den.

ANNONCE