Gjennom forelskelse og hjertesorg

I likhet med da GAFFA anmeldte Cezinando i november, og Isah i Januar, så spiltes det denne kvelden to konserter. Én klokka 17, og én klokka 20. 

Emilie Nicolas spiller nå søndagskveldens første konsert, denne første vår-søndagen i 2024, på en mørk scene, foran silhuettene av bandet bak. Visuelt sett så består dette minimalistiske og avkledde preget gjennom mesteparten av konserten. 

Slik hjertedunk dunker, - dunker det en hjerterytme fra operascenen. Den 36 år gamle artisten klarer å fange meg i et drømmende lydlandskap hvor basstonene stiller sterkt i bunn. Over fyldige noter, elektriske synths og drivende trommer ligger en klar, sår, sterk og vilt vakker stemme. Stemningen er til å føle på. Det tar ikke lang tid før opplevelsen føles som en henrivende bekreftelse på et her soleklart faktum; at det finnes mer enn nok god popmusikk uten Barbie, plastikk og banale kunstneriske snarveier.

Operasalen ikles i rødt lys, imens Emilie ikles i en skinnende svart frakk av latexlignenede materiale. Publikum sitter plutselig i fullstendig stillhet under sangen "Wild one" da Nicolas synger;

“He´s a wild horse, I´ll ride him good, tame that motherfucker, he´s a wild one, of course he will fall into me like a baby. He´s a lost soul I feel his void, save that motherfucker”. 

“I got mommy eyes”. 

Midtveis lyser et lerret opp på scenen; film i svart/hvitt, naken hud, muskler, bevegelse, alt i samme stil som resten av konserten, minimalistisk og rent. Det hvite, kalde og utenomjordiske hjertekammeret, Operaen, vise seg å være en nærmest perfekt arena for Nicolas kunstneriske uttrykk. 

Gjennom en og en halv time fløt jeg på en bølge av følelser, gjennom forelskelse og hjertesorg. Og Emilie har tilsynelatende fullstendig kontroll på bølgen. Hun fremfører den ene heftige opplevelsen etter den andre, pausene mellom disse er preget av en veldig lite dramatisk Emilie som er nedpå, ydmyk og snakker lite, helt til hun nonchalant begir seg uanstrengt ut på farvannene til en ny låt. 

Sangen "Feel Fine" fremføres avslutningsvis: en stor mengde små biter tynt, rosa papir daler ned fra taket over scenen. De renner utover scenegulvet, og stråler opp som blinkende pixler mot lyset i det de omringer skikkelsen av Emilie Nicolas. Publikum gir henne stående, lang applaus. Inntrykk og følelser fra konserten blander seg:

Skjørt, presist, pulserende og kraftig. Skarpe ender som lager papirkutt. 

Vil du selv få med deg en rå musikalsk opplevelse, full av frysninger og emosjonell berg-og-dalbane? 09.03 kan du se henne på Kilden konserthus i Trondheim. Turneen avsluttes i Drammen 16.03.