GAFFAs SXSW-dagbok: del 4

Når man er på en bransjefestival som SXSW, må man fra tid til annen innstille seg på å stå i kø for å komme inn på konsertene, da de fleste foregår på barer og lignende med forholdsvis liten kapasitet. Dessuten må man også være forberedt på at et spillested kan være fullt og at man derfor ikke får sett den spillende artisten. Dag 4 på SXSW-festivalen var et godt eksempel på dette. Blant annet gikk vi glipp av konserter med Soundgarden, Damon Albarn, Phantogram, MØ og flere andre til tross for at vi hadde brukt en god del tid i kø.

Første egentlige konsert var med Aloe Blacc (bildet, arkivfoto). Han er nok mest kjent for å ha skrevet megahitten Wake Me Up sammen med Avicii. Det var en meget blandet skare av mennesker som hadde troppet opp til denne konserten. Utover den nevnte hitten, som definitivt fikk i gang festen blant publikum, var det ikke mye mer å skrive hjem om fra denne konserten. De fleste var dessuten kommet for å høre den nevnte hitten og forlot derfor konserten etter at denne var servert.

Deretter var det dags for en tur i kirken. SXSW har for anledningen transformert to kirker til venues for konserter, noe som er et konsept som fungerer veldig godt. For det første gir det mulighet til å oppleve konserter på en helt annen måte enn på de mer tradisjonelle scener. For det andre er det et helt annet fokus på musikken når folk sitter på kirkebenkene og publikum er fullstendig stille under numrene. Dessuten er også akustikken riktig god, noe som gir en annen mulighet til å gå i dybden med numrene.

Første ut av hele fire konserter i Central Presbyterian Church var med den kvinnelige amerikanske singer/songwriter EMA. Musikken hennes minnet om et typisk oppvarmingsband. Det var ikke veldig bra, men heller ikke på noen måte dårlig. Jeg nøt musikken, men den satt seg ikke ordentlig fast, slik man glemte den raskt igjen. Kirken var full, men det så ut til at de aller fleste var kommet i god tid for å se neste artist, Angel Olsen. Sangene hennes burde passe omgivelsene perfekt. Likevel ble bandet en smule innadvendte, noe som gjorde at man ikke ble for alvor bergtatt. Det er ikke tvil om at talentet er til stede, men det var først ved de to siste sangene, den stille Windows og den mer rocka High Five, at man for alvor lot seg overbevise.

Neste artist var den chilenske rapperen Ana Tijoux. Hun spiller funky hiphop, med fullt band. Jeg anser meg ikke som den som har den største innsikten i syd-amerikansk musikk, men ble likevel revet godt med til tross for at jeg ikke forsto et ord av hennes spanske tekster.

Engelske London Grammar har allerede fått et mindre gjennombrudd i deres hjemland. Forsanger Hannah Reid har den vakreste live-stemmen undertegnede har hørt på lenge. Kombinasjonene av vokalen og den triphop-inspirerte musikken rammet inn hjertet og man fikk nesten kuldegysninger over hvor vakkert musikken ble levert. Dette var inntil videre festivalens høydepunkt for denne skribenten, og det eneste problemet var at bandet kun fikk 30 minutter å spille på.

Kvelden ble avsluttet der den startet, nemlig i Central Presbyterian Church. Først spilte Mark Kozelek en akustisk konsert, kun akkompagnert av trommer. Settet bestod hovedsakelig av sanger fra hans nyeste album, utgitt under alteregoet Sun Kil Moon. De vakre omgivelsene og den gode akustikken var helt perfekt for denne konserten, med en ener innenfor musikken som setter sammen tekster som få andre. Deretter var det amerikanske Real Estates tur til å spille deres solskinnspop i kirken. Det var muligens harde odds for bandet å skulle etterfølge Mark Kozelek, men det var vanskelig å bli grepet av musikken på samme måte. Det er ikke en finger å sette på sangene, men bandet virker for nørdete i deres opptreden til å for alvor kunne brenne gjennom.

Dermed var nok en god dag på festivalen overstått, og det gjenstår kun en dag hvor man kan forsøke å få sett all den musikken man enda ikke har hørt om.