Hun utforsker den amerikanske countrytradisjonen.
Angel Olsens sjette album Big Time er et personlig album som kretser rundt de tradisjonelle elementene kjærlighet og tap. Det hører gjerne i mange tilfeller til de emosjonelle flosklene, men Olsens fremføring er av en slik finesse at hver låt blir et mesterverk. Ordvalg og formuleringer føles gjennomtenkte, men samtidig spontane og forankret i en universell hverdagskontekst.
St. Louis-artisten har aldri hørtes mer avslappet og ærlig ut, og dette er delvis fordi albumet reflekterer det å endelig fortelle foreldrene sine om kjærligheten til en person av samme kjønn. Albumet er også et direkte svar på foreldrenes død, der begge døde i løpet av få uker, kort tid etter den nevnte hendelsen.
Det er en følelse av frihet over Big Time, hvor tristhet blandes med opplevelsen av at alt er mulig. Det 60-tallspregede åpningssporet «All The Good Times» er en countryinspirert feelgood-låt, fint produsert, med omsorgsfulle gitarakkorder. Kantene er filt bort og de positive følelsene av å gå videre er de eneste som teller. Det er mulig å trekke paralleller til for eksempel Tammy Wynette her, men Olsen står fortsatt på egne bein.
Tittellåten er en ren kjærlighetserklæring – skrevet sammen med livspartner Beau Thibodeaux – hvis smittende refreng setter seg etter første lytting.
Flertallet av låtene er nedtonet og reflekterende, bortsett fra «Right Now» som avsluttes med psykedeliske gitarer og skjebnemettet vokal. Et tilbakevendende element er Drew Ericsons piano og hans tilstedeværelse gir alltid albumet en klar Carole King-stemning. Andre ganger blir lydbildet filmatisk og ved disse anledningene er det som å være i en svart-hvitt 40-tallsmatiné
Big Time er mer eller mindre helt uten skjønnhetsflekker, og fra å ha beveget seg i et mer elektronisk landskap er det deilig å høre Olsen i denne sfæren hvor både stemme og utførelse gifter seg. Dette er 35-åringens hjemmebane, og forhåpentligvis vil Olsen fortsette å utforske den amerikanske countrytradisjonen senere også.
