Nyhet

Storslipp til by:Larm

Bransjefestivalen med spektakulært artistslipp knappe tre måneder før arrangementet går av stabelen.

By:Larm er allerede godt i gang med bookingene til festivalen i februar, og tidligere i høst har GAFFA kunnet melde om at festivalen har sikret seg en rekke spennende navn fra hele Norden. Okkultokrati, Hvitmalt Gjerde, Matilda, Young Dreams, Blood Command, finske Le Corpse Mince Du Françiose, Karin Park, danske Efterklang og svenske Alina Devercerski er bare noen av artistene som så langt har blitt bekreftet til festivalen, som altså ligger an til å bli minst like spennende og variert i 2013 som i år.

I dag annonserte by:Larm nok en gang nye artister på programmet. Spesielt denne gangen, er at de har flesket til dem et titalls navn, hvor de aller fleste må regnes som svært anerkjente navn i norsk og utenlandske musikkliv.

Øverst på listen over navnene som ble presentert i dag, finner man Turboneger, som over tjue år etter sin grunnleggelse knapt nok trenger en introduksjon. Bandet ser derimot ut til å ha funnet frem til den gode, gamle Follo-formen ved innlemmelsen av deres nye vokalist, briten Tony Sylvester, noe albumet «Sexual Harassment» kanskje er ett av de fremste eksemplene på.

Albumet ble anmeldt av GAFFAs Daniel Rausand, som kalte plata en turbofest uten hemninger.

– Hva forventer vi av et snart tjuefem år gammelt band? Tilbakekomsten i 2002, etter von Helvetes heroinsammenbrudd i 1998, gav bandet et nytt liv og en suksess andre norske band nesten ikke kan drømme om engang. Fest skal det bli også denne gangen, for Tony Sylvester tar bandet tilbake dit hvor denim-eventyret startet. Han gir oss feststemt hooligan-stemning, en Motörhead-vibb og har et mye grovere og skittent utrykk enn forgjengeren Hank.  På låter som «Shake Your Shit Machine» og «Mister Sister» får vi blant annet servert et piano og perkusjon som får denne nye Turbo-opplevelsen til å minne om Iggy and the Stooges. Det låter bredbeint og har en 70-talls-atmosfære over seg. Slettes ikke dumt – rett og slett dødsfett, skrev Rausand, og ga plata fem stjerner.

Den bergenske forstadspoeten John Olav Nilsen og hans gjeng skjøt inn fra venstre fra en klar underdog-posisjon, da de med sitt debutalbum «For Sant Til Å Være Godt» fra 2009 sjarmerte også publikum utenfor vestlandshovedstaden. Bandets tredje album, «Den Eneste Veien Ut» ble utgitt i slutten av september i år, og ble anmeldt av GAFFAs Isabella Greffel.

– John Olav og gjengen hans fra Loddefjord har igjen klekket ut nye lettplystrende melodier og dystre historier fra brosteinsbelagte Bergen. John Olavs fortellerteft og hans evne til å vri kniven i metaforene slik at det gjør ekstra vondt, er hvassere enn tidligere. Noe vi allerede fikk hint om fra den litt uortodokse singelen «Eurosport». Samtidig tar Gjengen stadige steg i retning av et helstøpt band som lirer av seg melodier som borer seg inn i øregangen, ta «Tusen nye navn» eller «På et blunk» som eksempler. «Den eneste veien ut» er tredje albumet på like mange år, og er laget over samme lest som de to foregående. John Olav Nilsen og Gjengen lefler fremdeles med Madchester-referansene, men har denne gangen krydret det med stikk til navn som Paul Simon i «På et blunk». Og der de rotet seg litt bort på forrige album, er de uimotståelige melodiene og gullkornene igjen i sentrum. Kort oppsummert et enda mer potent Gjengen, og en enda skarpere og ærligere John Olav – det nærmeste perfekt hittil, skrev Greffel og ga plata fem stjerner.

John Olav Nilsen og Gjengen var ikke det eneste bandet som i år slapp sitt tredje album, også Bodø-kvartetten Kråkesølv var frempå. I midten av september kom utgivelsen «Alle Gode Ting», som GAFFAs anmelder Monika Tøraasen mente var godt håndverk, men som ikke stod for de helt store overraskelsene.

– Kråkesølvs forrige album, det Øystein Greni-produserte «Bomtur Til Jorda», ble nok en suksess for det populære Bodø-bandet. Deres tredje album er dessverre ikke like fengende. Misforstå meg rett, de viser fortsatt mange gode kvaliteter, men det blir for lite variasjon og temposkifte til at jeg nyter å pløye meg gjennom platas tolv sanger flere ganger. Det er såpass ensformig at etter å ha hørt på plata i et kvarter er jeg usikker på om det fortsatt er samme låt. Det finnes enkeltlåter på dette albumet som fester seg til hjernebarken og får oss til å synge med samtidig som beina tråkker takten. En av disse sangene er «Stødig Som En Bauta», som er en god og fengende poplåt. Men det ender midt på treet. God kvalitet og et par sanger med hit-potensiale, men dessverre for lite variasjon. Det føles som jeg allerede har hørt de fleste av sangene på dette albumet tidligere, og jeg hadde håpet på noen overraskelser underveis - disse dukker dessverre ikke opp, skrev Tøraasen, og ga den tre stjerner.

Nils Bech slapp i begynnelsen av november sitt andre og Ost & Kjex-produserte album, «Look Inside». Han har fra starten bevegd seg i grenselandet av pop, og inkorporert elementer av både teater, performance og musikal i sine opptredener, som også har vakt oppsikt utenfor landets grenser. «Look Inside» ble anmeldt av GAFFAs Charlotte Wallin, som simpelthen kalte albumet et kunstverk.

– Bechs såre stemme er med hele veien, og det at han har en sterk norsk aksent gjør det hele bare mer personlig. Der stemningen går i bølgedaler gjennom sporlisten følger følelsene med, og du blir tatt på en reise gjennom både lykke og sårhet. De største kontrastene finner du mellom upbeat-låten «When You Looked At Me», og den melankolske «Breaking Patterns Part 2». Førstnevnte beskriver det første romantiske møtet mellom to mennesker og den andre beskriver det følgende samlivsbruddet. Helheten i albumet er imponerende, og det er tydelig at Bech har valgt det rette teamet for sitt andre studioalbum. Det at han har tviholdt på den røde tråden har bidratt til å løfte albumet til et høyere nivå, skrev Wallin og ga albumet fem stjerner.

Ett av de aller mest spennende navnene med tanke på norske band som også gjør det skarpt i utlandet, er trioen Highasakite. Indinaerfetisjistene imponerte med sitt debutalbum «All That Floats Will Rain», som ble utgitt allerede i februar, og siden den gang har bandet spilt på en rekke festivaler både i Norge og i utlandet. For få uker siden spilte bandet på den islandske bransjefestivalen Iceland Airwaves, hvor GAFFA-redaktør Øyvind Rones var til stede.

– «Son Of A Bitch», «Indian Summer» og «Winners Dont Come Easy» fremstår som ekte popklassikere på måten de blir gjort, og de er da sannelig ikke langt unna å oppnå dette heller. At de ble satt på en såpass liten scene som Þýski Barinn er det kanskje mange grunner til, men at det er grunn nok til å invitere de tilbake neste år er det ingen tvil om. Det skulle ikke forundre meg om dette allerede ligger i kortene. Ikke siden Team Me har vi hatt en så soleklar eksportartikkel. Det er også forfriskende at et norsk band greier å få denne oppmerksomheten uten å ha et direkte nordisk sound. Selv om vokalist Ingrid Helene Håvik til tider kan minne om Lykke Li er det fint lite ellers som rettferdiggjør en slik sammenligning, bortsett fra en lang rekke bunnsolide poplåter. Dette er også mye fordi Håvik er en million ganger bedre som vokalist enn Lykke Li - det er ikke akkurat en hemmelighet. Og nå som HighasaKite begynner å fremstå som veldig komfortable på scenen, kommer de mye heldigere ut av det enn de har gjort tidligere, skrev Rones og ga konserten fem stjerner.

Den purunge rapperen Kaveh har imponert i 2012, blant annet opptrådde han på Øyafestivalens Camp Indie-arrangement i mai, og i juni var han å se i tredje del av den voldsomt populære National Cypher-videoserien, da han rappet sammen med Oter, Jonas V, Zana og Emilio. Kaveh er booket tilbake til by:Larm 2013, etter at han spilte også på årets utgave av festivalen. GAFFA-anmelder Ingvar Örn Þrastarson var til stede, og mente at Kavehs musikk var noe man aldri hadde hørt før i Norge.

– På John Dee kunne han by på en rekke beats som alle er harde nok til å skremme publikum tre meter vekk fra scenen. «Gnagsår» gjorde ham til ukas urørt mot slutten av oktober i fjor, og står naturlig nok sentralt også i denne opptredenen. Denne låten skrev han allerede for to år siden, og teksten handler om usikkerhet og tvil rundt eget talent. Kanskje ikke så rart når man ramler såpass tilfeldig inn i sjangeren som Kaveh gjorde. På oppfordring fra sine nærmeste ble det en slags impulshandling. Innenfor sjangeren har han tidligere nevnt Karpe Diem som sitt største forbilde, men ifølge ham selv er han også influert av energibunter som All-American Rejects og System Of A Down. Det setter spor klare spor på kveldens gig, og det er nærliggende å sammenligne den med det beste innen amerikansk hardcore rap. Uttrykket befinner seg i skjæringspunktet mellom kredibiliteter som M.O.P og gangstarap-kongene i N.W.A., og med tempoet fra de nevnte hard rock-bandene skaper han noe vi aldri har hørt før. Rapteknisk leverer han mange ord på svært kort tid med en fantastisk flow. Se opp for denne snart myndige fyren, Norge, skrev Þrastarson, og skjenket fem stjerner til norsk-iraneren.

Samtidig kan by:Larm i denne omgangen også presentere en rekke utenlandske navn til programmet. Blant disse finner man navn som et svenske Bombus, Taken By Trees, Mariam The Believer, danske CTM, Tako Lako og Tim Christensen, samt finske Black Twig og French Films.

Christensen er en stor stjerne i hjemlandet, og har også opplevd en viss suksess utenfor de danske riksgrensene. I Danmark slo han gjennom som frontmann i bandet Dizzy Miss Lizzy, men på by:Larm vil han opptrå sammen med sitt faste backingband, The Damn Crystals, et band som tidligere talte Bigbang-trommeslageren Olaf Olsen.

Svenske Victoria Bergsman er mest kjent for soloprosjektet Taken By Trees, et navn hun har gitt ut tre album under. Hennes foreløpig siste album het «Other Worlds», og ble utgitt i begynnelsen av oktober.

– Kjernen i Victoria Bergsmans kunstnerskap har i de siste årene innebært å lage stedsspesifikke album. For tre år siden reiste hun til Pakistan, hvor hun både skrev musikken til «East of Eden», og svenskens poplåter ikledd pakistansk instrumentering fungerte tidvis svært godt, da hun hele tiden elegant unngikk å gå i world music-fellen. «Other Worlds» er inspirert av hennes opphold på Hawaii, og skulle etter sigende by på «tropiske» stemninger, som i dette tilfelle ser ut til å bety steelgitar, steelpan og dub-produksjon. Problemet denne gangen, er at der «East of Eden» bød på et spennende innblikk i en verden man kanskje ikke hadde et så sterkt forhold til, er uttrykket hun fronter på denne plata, adskillig mer innarbeidede i vestlig populærmusikk. Låtene er heller ikke like fokuserte som forrige gang – med enkelte hederlige unntak – og dermed får Bergsmans noe hipstersure og blodfattige vokal spille hovedrollen på plata – noe som ikke gagner plata i det store og hele, mente GAFFAs anmelder, som ga Bergsmans tredje album tre stjerner.

By:Larm 2013 arrangeres fra 13. til 16. februar.    

ANNONCE