Albumanmeldelse

Uinteressant eufori

Mother - Highaskite

Highaskite

Mother

Overfloden av klang og perkusjon er like dramatisk som alltid, men Highasakite er kun en skygge av seg selv.

Albumets første låt, “I just moved here”, gir en nesten humoristisk acapella-inngang, som nikker mot noe Glee-aktig. Startskuddet går med en rekke klisjeer på rekke og rad, “you could be the sun, moon and stars / I’m so full of hope”. Og nesten øyeblikkelig, i kombinasjon med den klassiske “euforiske” oppbygningen på låten, virker dette nye uttrykket skremmende påtatt.

Highasakite har ristet så heftig av seg det selvmedlidende, at deler av særpreget forsvant med det. Fuzzbassen som preger siste halvdel av låten føles malplassert, og det nyvunne EDM-uttrykket gir ingen overraskelser.

Ingrid Helene Håvik beskriver tittelsporet som «småglatt R&B», som deretter brytes på refrenget – av noen tunge trommer. Det er storslått og tro bandet, men når det tunge elektroniske melder sin ankomst på refrenget koker det på et vis ned til at Håviks vokal virker å kun konkurrere med med den voldsomme komposisjonen. 

Lite gull, mest gråstein

Albumets ubestridelige høydepunkt er låta «Keep it Alive», med sine 80-tallssynther og balladepreg. Nevneverdig er også «Atomic Sparks», blant en fuktig beat og et litt uventet innslag av tabla-trommer skinner Håviks lyriske evner – der atomic sparks forblir den mest uoriginale klisjeen. 

Den nesten ti minutter lange låta «Autopsy» bærer også preg av et behov for sjangerbrudd, men med redningsvesten på. Låten går fra en intens pop-eksplorasjon til en fullblåst trance-ode med synther rendyrket på 90-tallet. Dette er et uttrykk en kunne ønske Highasakite skulle hengitt seg til. 

Trond Bersu har uttalt at «vi hadde ikke lyst til å tilpasse oss et format som gjerne forventes i dagens mer strømlinjeformede popmusikk» - men store deler av albumet gjør nettopp dette, eller snarere har de tilpasset seg et slags EDM-format, som på mange måter nikker bakover til 2010-tallet. På «Autopsy» flyter eurovision-pop inn i en intens elektronika og over til trance. Det er spennende, men nytt og friskt, er det ikke. 

«Keep it Alive» står i sterkt kontrast til platens avsluttende låt, «Can I Come Home», en sår låt som svarer til albumets åpningsspor. Euforien med det løpende pianoet og strykerne er ingredienser i en avmystifisert suksessoppskrift. Her er samspillet mellom vokal og komposisjon ikke påtatt, sømløst nesten, men det er også ganske uinteressant. Låten holder seg på det storslagne til strykerne ebber ut og albumet med dem. 

En garde, nei takk

Den stemningen gruppens tidligere diskografi har å by på, melankoli, lengsel, håp og rett og slett en slags åndelighet – det er Mother strippet for. Fra All That Floats Will Rain til nest siste utgivelse Uranium Heart, har Highasakite beveget seg mot et mer poppete uttrykk. Synthene har fått mer og mer innpass. Men album som for eksempel Uranium Heart hadde også en dynamikk man nesten kunne smake på. Mother er nærmest smertefullt forutsigbar, med sin fra myk til hard-oppbygging av nesten hver eneste låt. 

Tiden var endelig inne for Highasakite til å vise et nytt og friskt musikalsk uttrykk som ble dyrket frem under nedstengningen, som de selv har presentert det. Men for meg, virker det som det heller er snakk om ett skritt fram og to tilbake, med armer og bein søkende i flere sjangre. 

EPene som kom i fjor The Bare Romantic pt. 1 og pt. 2 leverte noen sterke låter, men kanskje mest av alt troverdig musikk - som i hvert fall ikke virket like påtatt og usikker som Mother. At en såpass langtlevende gruppe som Highasakite har er trang til å utvikle uttrykket, virker nesten som en selvfølge. Vi trenger alle å bli utfordret, både lyttere og skapere. Men når Highasakite byr til duell, må jeg melde frafall, i hvert fall til de vet hvilken vei sverdet peker. 

/
UDGIVELSE 28.01.2022

ANNONCE