Prisvinnende Highasakite slipper sitt femte album i januar, og har ingen planer om å spare på kruttet.
Over ti år er gått siden Ingrid Helene Håvik og Trond Bersu dannet Highasakite. Den Spellemannsvinnende duoen har for lengst nådd utlandet, med fans verden over.
Elleve år og fire album senere, slipper de sitt femte album og planlegger storslagne liveshow. Vi møtte dem for en prat om albumet, å rendyrke liveformatet og bandets utvikling.
Jazzen og poppen
Musikerne som møttes på den prestisjetunge jazzlinja i Trondheim, forstod raskt at det ikke var jazzen som var deres musikalske havn.
– Da jeg begynte på jazzlinja, kan jeg huske at jeg ikke syntes det var noe stas å drive med jazz. De jazzbandene jeg likte var de som krysset mer over til popsjangeren. Så det var aldri et alternativ for meg å starte jazzband og havne i den kategorien, sier Håvik.
Bersu peker samtidig på at det er en naturlig utvikling for et band som har eksistert i overkant av ti år.
Men like fullt handler det om musikken i samtiden, hvor duoen henter mye av sin inspirasjon:
– Man får nye impulser hele tiden. Vi kunne jo valgt å holde på med det samme hele tiden.
– …. Men det ville jo vært veldig rart, sier Håvik.
– Ja, er det noe som melder seg?
– Det kommer av seg selv. Det blir sånn “Åh dette var fett, dette vil jeg også lage”. Det er et driv fremover, fortsetter hun.
– Det er jo en mellomsjanger det vi holder på med. Det er ikke mega strømmevennling, men likevel listes det på radioene og favner bredt. Folk som hører på er i forskjellige aldre, og det er jo 70-åringer og tiåringer på konsert, sier Bersu.
Foto: Tuva Skare
Å skrive uten et budskap
For de treffer bredt. Noen vil kalle dem indie, andre vil kalle dem pop, eller en krysning av begge – det er noe å finne for mange.
– Jeg har vært på noen zoom-intervjuer med folk fra Mexico den siste uka, og de synes at man aldri kan vite helt hva vi kommer til å lage.
Der hviler kanskje noe av suksessen: blandingen i sjangre og overraskelser i utgivelsene?
– Eller at vi lar oss inspirere av sykt mange rare ting, som et rave på Berlin-club. På albumet putter vi det inn i en popmusikk-kontekst, og det tror jeg ikke så mange andre gjør, sier Bersu.
Men de treffer også mange på det tekstlige planet. Med låter som “God Don’t Leave Me” og “Science and Blood Tests” avkler de tematikker, gjemt i rom for det mørkere i sinnet.
– Jeg har prøvd å reflektere litt rundt det med tekst. Jeg har tenkt at jeg ikke skal skrive så veldig selvutslettende og selvmedlidende denne gangen.
Hun viser til låter med tekster som omhandler resultatet av noe, som et brudd eller en tung periode.
– Teksten er ofte et produkt av noe man har gått gjennom, og at man kommer ut bedre på andre siden?
– Ja. Men kanskje gjør jeg ikke akkurat det, for det var ikke i akkurat det tidsrommet jeg valgte å sette meg ned og skrive. Det var kanskje heller i bearbeidelsen av ting.
Og i bearbeidelsen av livets prosesser er det ikke alle følelser man kan rettferdiggjøre moralsk for seg selv.
– Man føler jo bare det man føler, sant? Jeg har ikke lyst til å skrive moralske tekster, for det henger ikke nødvendigvis sammen med hvordan man ser, opplever og føler det, sier Håvik.
Derfor er det få svar å få når man spør hvilke budskap Håvik ønsker å formidle med pennen.
– Men det er ingen budskap i tekstene.
Foto: Tuva Skare
Album klart i j
anuar
På nyåret slipper de sitt femte album Mother, et album de ønsket skulle bli litt åpnere, litt hardere, mørkere og mer vitalt enn tidligere utgivelser.
– Jeg ønsket at albumet skulle ha en mer dramaturgisk utvikling, også tekstlig: at det har en begynnelse og “Autopsy” som et slags klimaks.
Ti minutter lange “Autopsy” er en av singlene fra albumet: en låt for rave med trancesynther og høy frekvens. Kanskje ligger det noe i hva meksikanerne sa til Bersu om overraskelsesmomentet i slippene.
L
åta vil være et brudd med de øvrige låtene. På spørsmål om hvorfor låta havnet i miksen, får jeg kontrabeskjeden: hvorfor ikke?
– Det er jo så kult, og jeg digget å lage den låta. Så er det kanskje fordi jeg har hørt mye på techno de siste årene, og så har det vært en liten drøm at vi skulle lage noe sånt, sier Håvik.
– Kunne den interessen meldt seg for ti år siden?
–
Jeg tror vi har sluppet oss mer og mer løs, og vi har fått mer selvtillit på at man kan la seg inspirere og gjøre som man vil, sier Håvik.
Hun peker på jazzbakgrunnen, hvor techno ikke traff like godt som dagens sjangerblandinger. Det skulle være mer organisk. Nå tror hun det derimot ikke er så nøye.
– Men jeg er fortsatt åpen for å gå dit igjen, og jeg synes det er noe fint med å ha den akustiske instrument-bakgrunnen, supplerer Bersu:
–
Så vi har brukt mye organiske ting, men vi har prosessert det så mye at det er vanskelig å skille hva som er hva.
Foto: Tuva Skare
Først og fremst liveartis
ter
Parallelt med en utvikling av musikken i seg selv, har Highasakite større planer for liveopptredener, selv om kortene holdes tett til brystet.
– Det tror jeg ikke vi skal si så mye om, for da blir det kanskje litt skuffende. Men vi har tenkt som et teaterstykke i form av at det er tre akter, og at alle aktene har en slags funksjon, sier Håvik.
– Hvorfor meldte den interessen seg?
– Jeg synes det er rart at alle spør om det. I utgangspunktet er vi jo liveartister, det er der vi kommer fra. Det med å ha lyst til å lage bedre og bedre liveshow er egentlig nummer én av jobben, i tillegg til å spille plate.
Med tiden og jo mer de jobber sammen, melder det seg dermed en lyst til å spisse og rendyrke konseptet.
– Det må bygges ut større og større. Hvis du bare slipper plate og reiser på turné, er det så kjedelig. Jeg kan ikke holde på med det til jeg er 50 år, da kommer jeg til å lage dårlige ting, sier Håvik og ler.
Hun får full støtte fra makkeren:
– Vi har lyst til å konkretisere det: være minimalistiske der vi kan være det, og være konkrete på hver ting som skal skje. Når det først skjer har du aldri sett det før, og når du har sett det er det borte igjen, for godt, sier Bersu.
Det vil dermed ikke gå i ett kjør. Det skal spres litt ut, og de unike øyeblikkene lages på andre måter enn “konstant pyro og blasting med laserting hele tida”.
– Jeg tror i alle fall at det blir noe annerledes enn det de fleste gjør om dagen.
