GAFFAs anmelder var til stede på Verftet da byens store sønner opptrådte i ekte John Olav Nilsen stil; ufiltrert, rått og folkekjært.
Se det for deg: Lyset er av; et mørkt, blått bilde av en bokser midt i et knock-out punch projisert bak scenen den eneste lyskilden. Et instrumentalt spor går, minimalistisk og hypnotiserende. Oppvarmingsbandet (The Real Jobs: Doomete, dronete, proggete og gaulete—og det uten å være kjedelig!) gikk av for en halvtime side, og Verftet er stappet. Minuttene går; spenningen er i taket. Og der—jubelen varsler at bandet er i ferd med å gå på. De griper instrumentene sine og slår første akkorden. Dette er Nordsjøen: Selvsikkert og stødig er instrumentalen der med én gang, denne karakteristiske bergenske indiesounden (men på en eller annen måte råere, nesten pønkete); men ingen John Olav Nilsen.
Men i grevens tid, idet låten skal til å begynne, og man skal til å lure på om han har bommet på cuet, er han der: Beiner inn fra høyre, takler mikrofonstativet, og allerede etter første frase har han hele Verftet i sin hule hånd. Og han vil ikke komme til å slippe taket før siste vers på siste sang er sunget.
Dette er John Olavs styrke: Publikumet. De synger hver frase, gauler hvert refreng, hopper i takt og chanter navnet hans mellom låtene. Han lar seg løfte, og han løfter dem tilbake: Det er som en dans mellom gamle elskere som jeg, som ikke kan et eneste John Olav-vers utenat, aldri helt kan forstå, men har vært heldig nok til å snuble inn på i kveld.
Nordsjøen låter fantastisk; John Olav surt og skakkete. Akkurat som han skal låte, med andre ord. Jeg undres om ikke vokalmixen faktisk er skrudd ekstra tørt nettopp for å fremheve disse kvalitetene i stemmen hans?
Se for deg om han skulle sunget "VIL DU VIRKELIG VITE OM D VÅTÆ" med klokkeren stemme og lavt strupehode. Det hadde jo ikke funket!
Når bandet opplever noen tekniske problemer, sier John Olav "Heldigvis kan eg jo bare spille sangen", og når den mest kjente åpningslinjen hans begynner—"På kvelder som denne vil eg kysse pistolen"—koker det over i salen. Og mens bandet jobber i bakgrunnen, blir vi servert en "Diamanter Og Kirsebær" strippet ned til bare vokal og gitar, og det er allsang i salen.
Bak meg roper noen til partneren sin "Det går jo ikkje an å høre vokalen engang!", og jeg legger merke til at de har rett. Stemningen er i taket, og jeg tenker at, ja, dette er hvordan man takler tekniske feil: Ta oss med på reisen, og gi oss en opplevelse som er både unik og minneverdig. Og som belønning, når sangen er over, får vi den én gang til—denne gangen med fullt band! Ingen sure miner, ingen som klager.
Mindre elegant er det når John Olav skal introdusere sine nyeste låter. Det sier seg selv at sanger som ble sluppet for tre måneder siden har lavere allsangsfaktor enn 15 år (!) gamle klassikere, men det er akkurat som at dette svekker ham, og han unnskylder seg gjentatte ganger. "Eg lover dokkar dette é siste gang vi skal plage dokkar med en ny sang", sier han, og jeg kjenner hvordan underbevisstheten min med én gang forbereder seg på å bli kjedet: Han er jo tydeligvis ikke giret av denne låten, så hvorfor skulle jeg være det? Nei: Vis meg heller hvor stolt du er av den! Overbevis meg for faen! Få meg til å tro at du faktisk mener dette er den beste låten du har skrevet så langt!
Som ventet er ikke publikum særlig engasjerte heller; det går i prat, mobiltelefoner, kanskje en god anledning til å skaffe seg en pils, ta seg en tur på do? Holder han på å miste grepet om dem?
Men så er låten over, og én akkord er alt som skal til for å sette fyr på salen igjen, og før jeg vet ordet av det så skriker Verftet i det høyeste volumet så langt "EN TO TRE FIR OM DU TØR!!". Ikke engang trommene skjærer gjennom denne lydmuren. Bergen går hes hjem i kveld.
"TUSEN. TAKK. BERGEN. BY!", roper John Olav, og med et glis fra øre til øre ser du at han mener det. Bandet forlater scenen, og jeg tenker at jo, én time og et kvarter er jo noenlunde perfekt lengde det. Publikum er ikke enig: De forlanger mer, men innser snart at det får de ikke. Og idet jeg hører mumling rundt meg om at konserten var kortere enn forventet, undres jeg om de hadde sagt det samme om John Olav bare hadde fulgt normen, gått av femten minutter tidligere, og spilt de tre siste låtene etter at publikum lydig forlangte dem tilbake på scenen. Det er jo det som er kulturen, enn så gimicky og utdatert den gjerne føles for artisten, og trosser du kulturen blir du straffet.
Med det sagt... Folk er svette, hese, glisende, og lattermilde idet de går i tykt og tregt tog ut mot garderobene. Etter en dans som denne, er det ingen som kan påstå at de ikke fikk valuta for pengene i kveld.
