Det synes at gutta har vokst opp, og samtidig vokst inn i musikken sin.
Gjeng
Det begynner å bli en stund siden, ja faktisk litt over 14 år siden John Olav Nilsen og Gjengen sendte musikknorge inn i en ny Bergensbølge med flere hits fra albumet “For sant til å være godt”. Sammen med kollegaer og Loddefjord-bestisser Fjorden Baby! gjorde de Norge nødt til å knele for de nye fanebærerne av god, dansete norsk rock. (Eller gatepop som artisten selv har ønsket å kalle det) back then var det ikke bare festivalglade lekmenn og lekdamer med palestinaskjerf og “fingerbarter” som viste seg å være nyforelska i Gjengen-prosjektet til John Olav Nilsen. Kritikere og musikkeliten fikk heller ikke nok.
MEN! Det er tross alt ikke John Olav Nilsen og Gjengen som lager musikk lenger. John Olav Nilsen og Nordsjøen har nå eksistert i godt over 6 år, og vi er nå på tredje skiva. Uavhengig av hva jungeltelegrafen har å si på grunnen bak overgangen/bandnavnbytte (kan ha noe å gjøre med rock’n roll- / guttasteming backstage) skiller Nordsjøen seg fra Gjengen på mer måter enn et medlem eller to. Bluesen og lettheten man fant på de mest dansete låtene til Gjengen er byttet ut med et roligere, mer tynget lydlandskap. Diamanter og Kirsebær er byttet ut med kråkesølv (må ikke forveksles med bandet) og blåskjell. I hvert fall på denne plata.
Hender som hovedredskap
Tap av venner, sykehusopphold og alderdom legger ingen “happy-go-lucky”-føringer på et prosjekt.Siden sist har vi blant annet lagt bak oss en pandemi, og ut ifra albumet å bedømme ser det ut til at John Olav selv har hatt noen tøffe tak på privaten som har gitt grobunn for refleksjon, og punch. Blant annet kan det antas at den tragiske bortgangen til Vågard Unstad er motivet for låta “Rundt spisebordet”. En fantastisk sterk fremførelse som selv får en ung mann til å kjenne på dødelighet og sårbarheten ved livet.
I liv og arbeid er ingen 180 for bandet. Lydbildet er ikke drastisk endret, men hvem sa at det trengte å endres? John Olav Nilsen og Nordsjøens’ evne til å fange en stemning, bottle it up og kaste den til havs - utspilles her som på tidligere prosjekter. Om ikke mer. Dette er en flaskepost alle må få med seg.
Prosjektet skal angivelig ha blitt spilt inn i en “kjent og kjær kjøttfordelingsfabrikk”, og John Olav skriver selv at hendene var nødt til å bli hovedredskapet. En organisk tilnærming som gjenspeiles i skiva. Det er rått, det er sårt, og hver låt er like ektefølt.
Vil du virkelig vite om det våte?
I åpningslåta “I det våte” blir vi spurt mange ganger om vi virkelig vil “vite om det våte”. De tunge dagene, de mange tankene man må gjennom som menneske. Ja, i liv og arbeid. Det er en skildring som treffer, og John Olav viser igjen at penn-gamet hans er noe av det sterkere vi har her til lands. Musikalsk sett er det også en fulltreffer, og kanskje den mest rocka på plata. Bråkete og disorted gitarer er ingen fremmed for bandet, men det føles enda råere på denne skiva. Råskapen gitaren bringer til bordet på flere av låtene, føles denne gangen ekstra til stede, og på rett plass. Spesielt i åpningslåta.
Det umiddelbare catchy men blytunge bassriffet får også rockefoten til å gå, og gutta beviser at de fortsatt kan lage dansbare låter. Selv om dansinga kanskje nå hører mer til en mørk kjeller enn på et solfylt festivalområde.
Reverb-drømmeland
Det skal sies at plata er helt i faresonen for å drukne miksene sine i et nesten klisjéaktig reverb-drømmeland. Eksempelvis på interluden “Ja vi må”. Noe jeg ved første lytt fant noe irriterende. Får da være måte på med effekter? Men miksen henter seg alltid igjen. I låta veksles det mellom svevende vokaler druknet i effekter, før skarpe, tighte trommer vekker og løfter låta. “Ja vi må våkne nå” passer sånn sett godt tematisk.
Det råder ingen tvil over at John Olav Nilsen og Nordsjøen har mer å gå på. I liv og arbeid beviser at Nordsjøen-prosjektet begynner å tåle tidens tann. Det synes at gutta har vokst opp, og samtidig vokst inn i musikken sin. Selv om det ikke føles superfresh føles det mer modent. Sounden er lik hva de tidligere har gjort, men dette føles på ingen måte som en slapp “cash grab”-beating av en død indie-hest. Dette er kvaliteten man skal kunne forvente av et nå voksent band. Jeg får følelsen av at John Olav Nilsen og Nordsjøen lager musikk nettopp fordi de elsker, vil og skal lage musikk. Jeg tar av meg hatten for Loddefjord-gjengen som fortsatt klarer å lage musikk som fillerister deg, men samtidig treffer dypt i hjerterota.
Lidenskapen lenge leve!
