Etter litt frem og tilbake på DM’s gikk artisten med på å møtes for en prat med GAFFA. Iallfall så lenge det var kake. Gulrotkake. Dette til tross for at hun aldri har likt kake og generelt blir kvalm av søte ting. Non-norwegian readers can scroll down to the bottom for an english version<3
En relativt liten bergenser, og en relativt stor journalist, befinner seg i et koselig lite lokale et steinkast unna Karl Johan, i det ettermiddagmørket legger seg kaldt utenfor vinduene. Veggene er prydet med sommerlige blomstermotiver. I bakgrunnen kan man høre lav bossanova. Vi befinner oss på Kongens Gate 10, AKA The Cakery. Et sted journalistens mor har anbefalt på det varmeste.
«Å, så fine dere er! Tusen takk!»
utbryter Aurora Aksnes i et fyrverkeri når eieren av café-konditoriet kommer ruslende bort med en ikke alt for mini mini-gulerotkake skjært opp i fire store stykker. På toppen har de nøysomt strødd valnøttkjerner. Umiddelbart begynner hun å forsyne seg med hendene. Det er mandag, og etter en lang helg er dette første måltidet for dagen, sier hun. Hun har på seg en stjålet paljett-jakke prydet med to clip-on medaljonger hun har «kjøpt fra en gammel dame».
Jeg forsøker å snakke litt om kaken.
Vesenet ovenfor meg lager tilfredse gryntelyder. Smatter glasur av fingrene.
«mmmm daddy,» utbryter hun i en slags «foodgasm» i det jeg egentlig prøver å samle meg og gå inn i seriøs intervjuer-modus.
Ut av meg ramler det et forfjamset lite «Oi!».
Det gjør meg forlegen.
Begge ler.
Hvis noen lurer på om den høytsvevende «personaen» til Aksnes er en karakter, så kan jeg skrive under på at hva enn greia hennes er så er det et vaskekte full-time show. Her er det bare å skyte en hvit pinn etter forestillinger om journalistisk integritet og profesjonalisme. Stemninga er satt.
Godt nyttår! Har du hatt en fin jul og alt det der?
«Jeg er ikke så glad i juleaften. Men jeg er veldig glad i førjulstida. Jeg elsker første desember når det er dritmye julestemning. Det er ny sesong av snøfall i år, og det har jeg virkelig kost meg med.»
Vi diskuterer barn og kreft, og kommer frem til at det 1. - er viktig å snakke om vanskelige ting, og 2. at alle skattepenger bør gå til syke barn.
«Syke barn er nydelige.» sier Aurora hjertevarmt.
Jeg påpeker at ikke alle syke barn nødvendigvis er nydelige, og at barn i grunn er like forskjellige fra hverandre som voksne. Vi blir enige om at noen barn er kule og at andre er rasshøl. Fine og flinke fotograf Ole prøver diskret å knipse bilder imens vi prater, og vi forsøker lattermilde å ignorere den intense blitsen.
Hvordan er gulrotkaken?
«Dritgod.» svarer hun fort.
«Det er bare dette med glasuren som jeg konstant må slikke av fingrene. Det krever dedikasjon.»
I det jeg skal til å påpeke at hun har en gaffel rett foran seg låser hun blikket på et usynlig punkt i løse lufta. Med mysende og tankefulle øyne velger hun ordene med omhu.
«Jeg har alltid.. følt meg som en person som burde like kake… Det har liksom ligget i kortene mine.. men.. jeg hater kake.»
Blikket slipper og hun ler litt. Tilsynelatende av seg selv.
«Søte ting gjør meg som regel kvalm. Men jeg vil veldig gjerne like kake. Og dette er jo tross alt en perfekt kake.»
Tiden har kommet for å innfri Auroras premiss nummer to for intervjuet. Ut av jakkelommen fisker jeg frem et rosa lite nett med sløyfe på. Inni ligger ikke hva som helst. Noe grodd fra min egen kropp, faktisk.
«Oooooo!!!!»
Igjen bobler hun over med iver og lykke. Hvordan klarer man å finne så mye glede i rare ting?
«Til slutt vurderer jeg å lage et smykke. Når jeg har mange nok.»
«Det hele begynte da jeg gikk over et jorde i Canada. Da kom jeg over noe helt fantastisk! Den var så stor at jeg først ikke skjønte hva det kunne komme fra, men etter hvert kom jeg frem til at det måtte være en ku-jeksel!»
En ku-jeksel!
«En ku-jeksel! Helt på ekte! Den var så diger og flott. Noe av det kjæreste jeg eier. Nå har jeg fått dilla på tenner."
Etter vi har snakket oss ferdig om tenner så begynner samtalen å bli utfordrende å transkribere. Her er derfor noen utvalgte dråper fra et et hav av digresjoner på digresjoner:
Hun nevner at hun nylig fortalte en barista at hun ville ha menneskemelk i kaffen sin, og at han ikke synes det var morsomt. At hun har laget en vane ut av å sette ut folk med å snakke om noe veldig rart, og deretter avvergende påpeke at det er rart å snakke om når personen selv sier noe om den rare tingen hun selv tok opp. Vi kommer igjen inn på barn, og hvor gøy det hadde vært å lære en baby å si «PAHPHA» og «MAHMA» med monster-stemme og at man i teorien kan lære barn alfabetet feil for moro skyld.
«Vil du ha kake i munnen?»
Hun ser dødt inn i øynene til fotograf Ole. Han nøler litt nervøst.
«BrrRRrrRrRrmm»
Hun har gaflet av en bit av kakestykket sitt som nå er på vei gjennom lufta som et styrtende fly på vei mot munnen til en satt ut Ole som, noe motvillig, lener seg frem og mottar flykrasjet oralt.
Dette spinner helt ut av kontroll. Jeg titter forsiktig ned på den gule post-it lappen med saklige spørsmål jeg ikke har stilt.
Hva er planene for 2024? Noe ny musikk?
Hun ser meg i øynene imens hun smaker på spørsmålet. Rynker litt på nesen.
Jeg og Ole begynner å gjette litt på måneder, men hun smiler bare mystisk. Dette er hysj-hysj. Siden hun ikke vil utdype ser jeg igjen ned på lappen min.
Du slapp jo nylig musikkvideo til «Your Blood»! Med canadisk-iranske Kaveh Nabatia! Digger virkelig låten og videoen. Eeeh, vil du fortelle litt om den?
«åå Kaveh er så kul. Møtte han helt random på en japansk whisky-bar i Canada (red. samme tur som hun fant ku-tannen?) hvor vi ble sittende og skravle i timesvis. Vi kom så fryktelig godt overens at jeg bestemte meg der og da. «Du skal lage alle musikkvideoene mine fra nå av!» sa jeg. En avgjørelse jeg står for. Nesten alle samarbeidene jeg gjør er et resultat av at jeg finner mennesker jeg legger for elsk. Jeg elsker mennesker! Og - menneskelig kjemi er så viktig når man skal lage ting sammen!»
Vi skravler litt videre. Hun forteller at hun videre skal møte en fyr som påstår at han er 5 ganger verdensmester (?!) i biljard. Han jobber på biljard-baren Que ved siden av Jysk nedenfor Sannergata. Hun hadde møtt han der på Girl in Red sitt julebord noen uker tidligere. Samme kveld/natt hvor vi ble enige om å gjøre dette intervjuet over DMs faktisk!
Vi innser tre-fire digresjoner senere at stedet egentlig har stengt for 20 minutter siden, men at den snille eieren ikke ville forstyrre. Vi takker for oss før vi utveksler klemmer og tar våre farvel. En ny venn rikere vil jeg anbefale alle å spise kake på The Cakery. Der har de store og små hjemmelagde kaker og skikkelig kaffe servert på vintage Alice in wonderland-aktig servise.
ENGLISH VERSION:
After some back and forth on DM's, the artist agreed to meet for a chat with GAFFA. At least as long as there was cake. Carrot cake. This despite the fact that she has never liked cake and other sweet things.
A relatively small artist from Bergen, and a relatively large journalist from Oslo, find themselves in a cozy little room a stone's throw away from Karl Johan, while the afternoon darkness is falling cold outside the windows. The walls are decorated with summery floral motifs. In the background you can hear bossa nova playing softly. We are at Kongens Gate 10, AKA The Cakery. A place the journalist's mother has warmly recommended.
“Oh, how sweet you are! Thank you very much!"
- ,exclaims Aurora Aksnes in a burst of fireworks when the owner of the café patisserie comes strolling over with a not-too-mini mini-carrot cake cut into four large pieces. On top, they have sparingly sprinkled walnut kernels. Immediately she begins to feed herself with her hands. It is Monday, and after a long weekend this is the first meal of the day, she says. She wears a stolen sequined jacket adorned with two clip-on medallions she "bought from an old lady".
I try to talk a little about the cake.
The being above me makes contented grunts. Smacks glaze off fingers.
"mmmm daddy," she exclaims in a "foodgasm" as I'm trying to pull myself together and go into serious interviewer-mode.
A dazed little "wow!" falls out of me.
It embarrasses me a bit.
We both start laughing.
If anyone wonders whether the high-flying "persona" of Aksnes is a character, I can assure you that whatever her thing is, is a genuine full-time show. I might have to give up high hopes of journalistic integrity and professionalism. The mood is set.
Happy New Year! Did you have a nice Christmas and all that?
“I'm not very happy about Christmas Eve. But I am very happy in the run-up to Christmas. I love the first of December when there is a lot of Christmas atmosphere. It's a new season of Snøfall (a norwegian childrens show) this year, and I really enjoyed it."
We discuss children and cancer (a central theme in the new season of "Snøfall"), and together come to the conclusion that 1. - it is important to talk about difficult things, and 2. that all tax money should go to sick children.
"Sick children are beautiful." Aurora says warmly.
I point out that not all sick children are necessarily beautiful, and that children are basically as different from each other as adults. We agree that some kids are cool and that others are assholes. Fine and clever photographer Ole tries discreetly to snap pictures while we chat, and we laughingly try to ignore the intense flash.
How is the carrot cake?
"Delightful." she answers quickly.
“It's just this icing that I have to constantly lick off my fingers. It requires dedication.”
As I am about to point out that she has a fork right in front of her, she locks her gaze on an invisible point in mid-air. With squinting and thoughtful eyes, she chooses her words carefully.
"I've always.. felt like a person who should like cake... It's kind of been in my cards.. but.. I hate cake."
The gaze drops and she laughs a little. Apparently by itself.
"Sweet things usually make me sick. But I would really like to like cake. And this is, after all, a perfect cake."
The time has come to fulfill Aurora's second premise for the interview. From my jacket pocket I fish out a small pink net with a bow on it. There is nothing inside. Something grown from my own body, actually.
"Ooooooo!!!!"
Again she bubbles over with enthusiasm and happiness. How do anyone manage to find so much joy in strange things?
"I'm considering making a piece of jewelry. When I have enough of them.”
“It all started when I walked across a field in Canada. Then I came across something absolutely amazing! It was so big that I didn't understand what it could have come from, but eventually I came to the conclusion that it must be a cow molar!"
A cow molar.
"A cow molar! For real! It was so huge and beautiful. One of the dearest things I own. Now I've got a thing for teeth."
Here the interview reaches a point where it becomes "challenging" to transcribe, to put it mildly.
To briefly recap some digressions from the sea of digression-digressions: She mentions that she recently told a barista that she wanted human milk in her coffee, and that he didn't think it was funny. That she has made a habit out of putting people out for talking about something very strange, and then dismissively pointing out that it is strange to talk about when the person herself says something about the strange thing she herself brought up. We come back to children, and how much fun it would have been to teach a baby to say "PAHPHA" and "MAHMA" in a monster voice and that in theory you can teach children the alphabet incorrectly for fun.
"Do you want cake in your mouth?"
She looks dead into the eyes of photographer Ole. He hesitates a bit, nervously.
"BrrrrrRrRrmm"
She has forked off a piece of her piece of cake which is now on its way through the air like a crashing plane heading for the mouth of Ole who, somewhat reluctantly, leans forward and receives the plane crash orally.
This is spinning completely out of control. I carefully look down at the yellow post-it note with factual questions I haven't asked.
What are the plans for 2024? Any new music?
She looks directly into my eyes as she is patiently tasting the question. Wrinkles her nose a little.
“Hmmm. I can say as much as there will be music. It will come sooner than you think, but later than you want.”
Ole and I start to guess a little about months, but she just smiles mysteriously. This is hush-hush. Since she doesn't want to say anything about when, what or who, I do some question acrobatics and ask something else.
You recently released the music video for "Your Blood" with Canadian-Iranian Kaveh Nabatia. Really dig the song and the video. eeeh, would you like to tell me a little about it?
"oh Kaveh is so cool. Did he meet completely randomly at a Japanese whiskey bar in Canada (ed. the same trip she found the cow's tooth?) where we sat and chatted for hours. We got along so terribly well that I decided then and there. "You're going to make all my music videos from now on!". A decision I stand by. Almost all the collaborations I do are a result of me finding people I love. I love people! And - human chemistry is so important when making things together!"
We chat a little further. She says that she will next meet a guy who claims that he is a 5-time world champion (?!) in billiards. He works at the billiards bar "Que" next to Jysk below Sannergata. She had met him there at Girl in Red's Christmas party a few weeks prior. The same evening/night where we agreed to do this interview over DMs actually!
We realize three or four digressions later that the place has actually closed 20 minutes ago, but that the kind owner didn't want to disturb. We thank each other before exchanging hugs and saying our goodbyes. A new friend richer, I would recommend everyone to eat cake at The Cakery. They offer home-made cakes and proper coffee served on vintage Alice in Wonderland-like crockery.
