ÅRETS BESTE UTGIVELSER: En av de største norske sanglyrikerne

GAFFA innleder juletiden med en tekster om årets beste norske utgivelser. Fra tidligere har Hannah Kleiven skrevet om Spielbergs, Aftenpostens Eivind August W. Stuen om Selma French, Metallurgis Fredrik Schjerve om Hypermass, Nora Marie Mjølhus om Tommy Tokyo, Hugo Herrman om Sondre Lerche, Magnus Vattekar Sandvoll om Karpe og Flacfuss' Peder Ebbesen om Tigerstate. I dag skriver Bergen Tidendes Joakim Randa Berthelsen om Odd Nordstoga.

__________

At Odd Nordstoga er en av landets beste låtskrivere, er på sett og vis en åpen hemmelighet. Du hører det kanskje bli nevnt på puben av en eller annen musikknerd, det slenges ut i en twitter-tråd eller av en musikkanmelder i landets største aviser, som kanskje ikke har helt grep om nøyaktig hvor bra Odd Nordstoga faktisk er, nevner det ufrivillig og kryptisk i forbifarten, i en tekst anmelder ikke helt forstår selv. Det er ikke alle forunt å beherske det knappe, men også upretensiøst rike norske språk. Enda færre er det forunt å kunne sette det til melodi, gitt en form som er tradisjonsrik, men også - i motsetning til det man kanskje skulle tro - nokså unik.

Det har vært flere hint om hva Odd Nordstoga er kapabel til opp gjennom årene. Allerede på debutprosjektet Something Odd fra 1997 ser man, om enn i mer enkel og underutviklet form, en tydelig nordstogask signatur. Hør for eksempel platens mest populære låt, «Fuggel i karmen». Låten står tydelig plassert i det sene nittitalls alternative country, som egentlig er mer av en americanarevival, med tydelige nikk til spesielt Wilco og Gram Parsons, men likevel ligner det ikke helt. 

Nordstogas låtskriving stod allerede da i en slags elegant telemark mellom amerikansk låtskrivertradisjon, den europeiske folkrevivalen og folkemusikken han selv vokste opp med. Disse bestanddelene har, med ulik vektlegging fra plate til plate, vært faste og konsekvente hjørnesteiner i Nordstogas sangskriving helt fra starten av. Da tredjeplaten Luring og oppfølgeren Heim til mor ble enorme kommersielle suksesser, er ikke det fordi Nordstoga har endret stilen sin i en vesentlig mer radiovennlig retning - musikken er mye den samme. 

Det er først og fremst som sanglyriker at Nordstoga har hatt stor utvikling i sin lange, innholdsrike karriere. Sanglyrikken er en poetisk form som, quelle surprise, først og fremst karakteriseres av at den skal synges og settes til melodi. Den lyriske klangen, hvilke stavelser som betones og ikke betones på en verselinje, må dermed først og fremst utnytte det potensialet som finnes i samspillet mellom tekst og melodi, snarere enn å skinne på papir. Det er noe Nordstoga aldri har gjort bedre enn på Inn i skogen. 

I presseskrivet før platelansering uttaler Nordstoga at platen er et forsøk på å skrive «ein slags roadmovie, men med ski og på blå Swix i staden for Ford Mustang og på Route 66». Jeg kan ikke forestille meg et bedre utgangspunkt for en Nordstoga-plate. For det første understreker konseptet koblingen mellom Nordstogas musikk og den amerikanske sangbokstradisjonen, samt artistens norske nytolkning av denne musikken. For det andre forener konseptet også dualiteten i Nordstogas sanglyrikk.

Sanglyrikk skal tradisjonelt sett også være lett å huske, både for publikum og sanger, hvilket gjør at virkemidler som repetisjon av både form og motiv er særdeles viktig, kanskje spesielt folksjangeren. Odd Nordstogas kanskje mest formfullendte stykke sanglyrikk til dags dato, «Fatig Ferdamann» fra platen som bærer samme navn, er det mest fremtredende eksempelet på både Nordstogas poetiske begavelse, men også hans tette forbindelse til sanglyrikkens tradisjoner. Låten fortoner seg som en slags eksistensiell dialog fra Samuel Becketts dramatikk, om hvorvidt det finnes en allmektig styrende kraft og et liv etter døden. Hva er meningen med livet og er det noen mening overhodet? 

For dem som har ignorert Odd Nordstoga siden fire og tyve kråker satt på en madrass i 2004, er det kanskje overraskende at han beveget seg mot sentrale teologiske og filosofiske problemstillinger på sine middelaldrende dager. I musikkvideoen til låten, tas det dialogiske aspektet helt ut til det konkrete, hvor to Odd Nordstogaer sitter på hver sin ende av en sofa og synger sin del av dialogen til den andre. Odd Nordstoga på venstre side, heretter titulert Odd¹, har rollen som spørsmålsstiller i sangen og begynner slik:

Kan du tru på ei styrande hand
Som leier deg over og set deg i land
Til himmelske hagar og englesong
Trur du det du, at det hender ein gong?

Odd² er svargiver i dialogen, men leter ikke etter hverken gudsbevis eller mening i det metafysiske, men snarere i det konkrete, det som mennesket kan erfare og sanse i sin umiddelbart erfarbare væren. Man kan gjerne kalle han en slags Sancho Panza, den jordbundne og konkrete, ofte allmennfornuftige motsatsen til Don Quijote i Miguel de Cervantes mesterverk. Odd² besvarer nemlig spørsmålet om allmektig guddom og et liv etter døden på følgende vis, med utgangspunkt i det han kan faktisk vite noe om: 

Vel, eg trur på lauvet, på gras og på blom
Som tøyer seg ut mot det store rom
Og alltid vil snu seg dit sola står
Så er den vel slik òg, den vegen eg går.

I svaret til Odd² finnes også nøkkelen til å forstå hele Nordstogas sanglyriske prosjekt. Nordstoga er på mange måter både tvileren og realisten, mannen som ligger oppe hele natten og grubler nevrotisk, før han allerede før morgengry står opp for å gå i fjøset. I tillegg til dette finner vi også et typisk nordstogask trekk i hans musikalske anvendelse av ulike vokallyder. Se for eksempel vokalrimet «blom-rom», som ikke umiddelbart går opp hvis man anvender undertegnedes voldelig grove bergensdialekt. «Rom» uttales her med særlig trykk på vokalen, som i Antikkens Rom, kanskje av hensyn til nettopp assonansen, altså det vokalstyrte halvrimet her plassert som enderim i samtlige verselinjer. Rimet settes opp som en understrekning av de to skisserte kontrastene, som her inngår i en konkret dialogisk relasjon. Realisten forteller om det han kan tro på, naturen han omgir seg med og som fyller hans liv med det nærmeste han kommer en slags mening. Denne sammenhengen mellom de umiddelbart sansbare omgivelsene understrekes av at gresset strekker seg mot «det store rom» og at det alltid har vært slik. Realistens svar på grublerens gåte er kanskje simpelt, men det er også klokt - det peker direkte på grensene for menneskelig erfaring.

Nordstoga har lenge stått på ski og på blå Swix. Slike historier har ofte et realistisk element, den konkrete reisen, hendelsene, hindringene, luktene, lydene og landeveien, men den utløsende faktoren for reisen er som oftest en eksistensiell rastløshet. Noe skurrer for protagonisten, noe driver ham til landeveien. Det kan være av frustrasjon, nødvendighet eller tilfeldigheter - reisen er alltid en opprivende hendelse hvor endepunktet er innsikt, katastrofe eller gjenopprettelse av orden. Slike fortellinger kan, som leser sannsynligvis er klar over, være grunnlaget for en rekke ulike formål. Det kan, som i «On the road» av Jack Kerouac, være et uttrykk for generasjonsbetinget frustrasjon og rastløshet, eller som i Goethes «Wilhelm Meister» være et forsøk på å søke fusjon mellom ny og gammel lærdom for å skape et moderne, voksent individ. Eksemplene strekker seg så langt tilbake som «Odysseen» av Homer.

At Nordstoga lenge har vært en begavet låtskriver, har jeg understreket ettertrykkelig allerede. Det som skiller Inn i skogen fra tidligere utgivelser, er nettopp den helhetlige formen uttrykket er gitt, hvor hver eneste låt oppleves som en naturlig fullendelse av artistens karriere og uttrykk. 

På Inn i skogen dekker han det eldgamle reisemotivet med norsk nysnø og anvender den virkeligheten han kjenner for å finne svar på sine eksistensialistiske grublerier. Noen ganger gir det enkle, finurlige pop-rock svar som i øreormen «Så lett som ingenting», en låt som perfekt fanger forelskelsesfølelsen, der hvor alt føles så ubegripelig lett, som om livets eksistensielle grublerier ikke bare er et fjernt minne, men nærmest fremstår absurde, som en skinnvirkelighet stilt opp mot lyset den man elsker drar inn i både sinn og hverdag. Her får realisten Nordstoga virkelig boltre seg alene. Grubleren henvises til kjellerdypet, forvist av en av de beste og viktigste følelsene et menneske kan kjenne på. 

Best er likevel Nordstoga også her, som på «Fatig ferdamann», når han setter sine to sider som sanglyriker opp mot hverandre i dialog. «Ein bondes son» er en mesterlig låt. Igjen ser en et godt eksempel på Nordstoga som søker svar på livets store spørsmål i det konkrete og håndgripelige. Låtens alternative tittel kunne vært «Hvem er jeg?» eller «Hvorfor gjør jeg det jeg gjør?». I låten dannes det en eksplisitt sammenheng mellom det religiøse og bondens daglige, repetitive virke: «Fjøset er mitt tempel/og kvar morgon og kvar kveld/eg køyrer liturgien/og kallar det for stell».

Bondelivet betones gjennom Nordstogas utsøkte sammenstilling av poetiske og tematiske virkemidler. Kyrene i fjøset «Rautar utan rim» og «Onn på onn» må gårdsarbeidet gjentas, noe som gis en større og eksistensielt fundert sammenheng: «Plogen vender torva si/gong på gong/til rytmen av/jorda si eigen song». Her går rim, klang, repetisjon og poetiske motiver opp på en måte man svært sjelden ser i norsk populærmusikk. Det er dog ikke en simpel hyllest til gårdsarbeidet og dets mening. På slutten av låten understrekes det at rollen som bonde er bygget på tilfeldigheter, bonden er kanskje en konge i sitt eget land, men han er bundet til det og drømmer om et annet liv. Han stirrer mot bilene som suser ned langs landeveien og leter i sitt eget sinn etter grunner til å bli. 

Dette er Nordstoga på sitt aller beste. Han er realisten, han kan besynge repetisjonen. Han er eksistensialisten, han ser meningsløsheten i det hele. Og her er han også drømmeren, han som smører blå Swix og drar ut i skogen, på jakt etter fylde, på jakt etter noe mer enn det både hverdag og grublerier kan gi en.