Selv med mellomspill fulle av skravling som kanskje ble litt i det lengste laget, gjør det ingen skade på det helhetlige utrykket.
Store navn
Det kan lett tenkes at konserter på Operaen er flott pakket inn med all slags scenekunst og dilldall, men, denne søndagskvelden, var alt nedstrippet til det som er mest grunnleggende og viktigst for musikken. Ingebjørg Bratland og Odd Nordstoga fylte scenen med harmoniseringer, gitarspill og herlige anekdoter som strakk seg fra barnerommet til Ingebjørg og hele veien til Irland. En vanntett tilstedeværelse på scenen tilsa at den nostalgiske nasjonalskatten av en duo har vært på turné en stund. De kommuniserer godt med publikum, og man kan høre humringen fra menn og kvinner i alle aldersgrupper når Odd snakker seg litt vekk i klassisk sjarmerende Nordstoga – stil.
Med albumet «Langt Heimafrå», som en slags oppfølger til det tidligere albumet «Heimafrå!» (2013) finner vi en deilig variasjon av ungdomstid, voksenliv, alt sammen med en irsk vibbe over seg. Sangen «I mine kåte ungdomsdagar» er en av mine favoritter og kanskje et høydepunkt under konserten. Kombinasjonen av bunnsolid akkompagnering fra et tremanns-band, Odd og Ingebjørg sine vokaler, og et sømløst lydbilde fyller salen med en hjemmekjær stemning som gjennomsyrer alle små og store momenter i løpet av settet. På et tidspunkt tar jeg meg selv i å se rundt meg og innse at jeg er den eneste som ikke har alt fokus rettet mot scenen. De har fanget publikum.
Anekdoter på anekdoter
Det blir sjeldent spilt mer enn en sang uten at en av vokalistene vil fortelle oss noe. Å kommuniserer med publikumet er ikke et problem, men det strekkes til tider ut og kan bli litt mye. Spesielt når det ikke virker som det er et poeng og selve historien heller ikke er så underholdende. Likevel er det noen anekdoter som treffer bedre enn andre. Et godt eksempel er når Ingebjørg forteller om en vise hun lærte fra en tidligere tur til Irland. Sangen handler om en fiskebåt med navnet Evelyn Mary som sank utenfor byen. Alle seks fiskerne omkom. Slike detaljer husker jeg kun fordi det blir fortalt på en naturlig og underholdene måte. Odd, derimot, snakker seg litt bort til tider.
Ingebjørg – showets stjerne
Det er ikke tvil om at det største navnet blant de to er Nordstoga, men her viser Ingebjørg Bratland hva hun er best på. Med en mikrofon og en kassegitar står hun stilt opp foran en fullsatt sal og klarer på utrolig vis å få hele scenen til å lyse opp. Det er ikke kun stemmen, som selvfølgelig er fantastisk, men tilstedeværelsen hennes. Man merker på hele henne at hun føler det, at hun er i det. Odd er kjent for sin rolige rutine på scenen, og det er både sjarmerende og fint det, men å by på litt mer energi hadde nok gagnet han.
Tre er nok
Bandet bak må man også gi heder til. Vi har én på piano/fele, én på kontrabass og én på trommer - som sammen løfter Odd og Ingebjørgs allerede sterke prestasjon. Spesielt i «The Evelyn Mary» får lydbildet en helt annen stemning over seg når trommisen ikke bare spiller trommer, men imiterer lyder i tråd med historiefortellingen om båten. Lukker du øynene kan du nesten føle du er der på vannet. Både timing, samspill og soloer er uanstrengt levert med klasse, og selv hvis man som anmelder årvåkent så etter feil hadde man ikke funnet det.
To av Norges fremste vokalister leverer selvfølgelig sterkt, og denne konserten er ikke et unntak. Med sjarmerende dialekt, solide tekster og fantastiske melodier er det vanskelig å skulle peke på noe som ikke fungerer. Idet publikumet forlater salen er det en høy energi, smil og latter, med andre ord: en konsensus om at dette her var bra. Selv med mellomspill fulle av skravling som kanskje det i det lengste laget, gjør det ingen skade på det helhetlige utrykket. Har du ikke fått muligheten til å se disse live så anbefales det på det sterkeste, her kommer du ikke til å bli skuffet.
