Venus' er altså Zara Larssons fjerde album, og nå skal jeg mene noe om det. Vi har ingen som er like kul og like mye entertainer som Zara på denne siden av grensa. Hun er kanskje det Julie Bergan aldri ble, eller en Astrid S med større sceneshow, flere hits og flere dansere? Dessverre så reflekterer musikken hennes ingen behov for å skape noe banebrytende eller en gang sammenhengende.
Første låt ut er "Can’t tame her", og den har vært ute en stund allerede. Dette må jo være en låt som går like hardt på P3 som på en eller annen spilleliste som kan hete noe sånt som: vorsmusikk. Jeg er kanskje ikke i målgruppen for teksten, men den er fengende. Jeg vil tørre å påstå at denne spilles på AHO, spinningtime og på BI. Såpass bredt som dansepop når ut i dag, med andre ord.
"More than this was" er neste låt ut. Carola JR. gir deg muligheten til å prøve igjen. Det er et gjenkjennelig dilemma. Hva kunne vært av det som ikke ble? Hun synger like fint som alltid; siden det finnes jo ikke et vondt ord å si om stemmen hennes. Begynner allerede å mistenke at det ikke finnes en rød tråd for albumet, men det trengs kanskje ikke med oppmerksomhetsspennet vi ungdommen har i dag. Kanskje noe tidlig av meg å avgjøre på låt to.
"Oh my love" er en Fka Twigs-låt som nå også er en Zara Larsson-låt. Sangen er en Avicii-homage blandet med Loreen sin Euphoria. Føles som å lære seg gloser i engelsktimen på barneskolen, så repetitivt er det. Da er det jo gøy at ti stykker er kreditert som låtskrivere. Har ikke noe imot Zara personlig, men jeg har kanskje noe i mot "sjangeren" hun befinner seg i. Kanskje har jeg noe imot David Guetta. Hva er det egentlig ikke å like? Hun synger jo dritbra og er kul på sosiale medier?
Sistnevnte track er ute på spotify og strømmer som bare rakkeren. Tar man popmusikken fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra hen med det samme.
“Give me ammunition, I wanna give this a shot,''. Det er ikke Zelensky, det er fortsatt Larsso, - og sangen heter "Ammunition". Har du hørt en låt på dette albumet, har du hørt alle, iallfall når det kommer til lyrikken. Jeg tror kanskje ikke jeg liker dette albumet? Larsson er kul, det må vi ikke glemme, men det må være mulig å skille kunstneren fra kunsten. “You've been distant, I wanna give this a shot, gimme gimme ammunition” Absurd Abba-referanse? Morsom produksjon på outroen av låta.
"None of these guys" blir en slager på Oslo Street Food. Noen kommer også til å remixe den her. Det blir en radiohit. Hun er jo kjent for radio- og dansevennlig musikk, og denne tar seg faktisk litt opp. Er det dette som er en moderne produksjon?
"You love who you love" er en anthem for deg med en venninne i feil forhold. Om du vil være en venn kan du jo sende denne til venninna som er i et dårlig forhold eller har kjedelig kjæreste. Litt heteronormative låter begynner jeg å tenke at dette albumet har, men det er kanskje litt vel woke av meg. Heteronormativt eller ikke; dansepop er det.
"End of time" er en litt mer episk låt. Eller? Festmusikk er det i hvert fall. Det er som å skru på P3 eller å være på vorspiel med de vennene du ikke ser så ofte (av god grunn). De som aldri setter på musikken du liker. Du hadde hørt om Undergrunn før de var ferdig med stemmeskiftet. Men så skjer det; du hører en låt du skammer deg over at du liker. "Dette kan jeg ikke si at jeg liker høyt" tenker du, og innser du at du ikke er noe bedre enn gjennomsnittslytterne til P3, selv om du vet hvilken vei døra på Supreme Roastworks slår.
Popmaskineriets forbannelse er jo at man lett kan tro man hører samme låt igjen og igjen. Det er akkurat det jeg opplever med "Nothing". Når man først skal høre på et danse-popalbum er det lett å føle nettopp ingenting. "Escape" høres umiddelbart ut som den ene låta de var usikre på om burde være med på albumet. “This bed is a private beach" er tamt sammenlignet med Ice Spice sine tekster over dammen.
Det er tilsynelatende mange forskjellige ideer (fra mange forskjellige låtskrivere) knyttet til hvordan albumet skal skrives og høres ut, men sammenhengen mellom enkelte ideer sliter jeg med å finne.
"Soundtrack" synes jeg er fin og gjenkjennelig, men litt for kristen med den halleluja-delen. Nesten så jeg ble våt i øyekroken - da hallelujaen dro meg tilbake til konfirmasjonsleiren som gjorde meg alt annet enn kristen. Jeg tar meg selv i å frykte at det kommer et David Guetta-drop ut av det blå, det gjør det heldigvis ikke.
"Venus" er tittelsporet og jeg får umiddelbart The Weekend-stemning av denne. Den handler om at hun (Zara?) er forelska, men en dag på venus er lengre enn et år på jorda. Det tenkte vel ikke låtskriverne på da de skrev den her! Forelskelse er jo en fin ting - og det rykker aldri så lite i dansefoten.
"The healing" er en rolig og sår avslutning på albumet. “Love is a contact sport” synger hun. Rugby er også det, tenker jeg. Men dette handler ikke om rugby. Låta tar for seg å ikke være over en annen, men ville komme seg videre. Man kan ikke få i både pose og sekk, kan ikke reservere et bord som ikke er ledig. Det er gjenkjennbart det, da.
Har dette albumet sjel? Eller er den forsvunnet i bransjens trakt? "De" vet jo hva som funker, strømmer og får inn penger i kassa. Har Larsson lyst til å lage denne musikken eller følger hun bare en oppskrift? Har denne musikken relevans? Det driter heldigvis de som måtte like dette albumet i. dette er et album som er dansbart samtidig som det kan få deg til å deppe litt i dusjen.
Det virker for meg som at låtene skal nå et såpass stort publikum at de unngår å treffe noen skikkelig. Dette albumet er på den måten like forutsigbart som å dra på Cafe Sara; du kan sigge i bakgården, men du møter de samme folka.
