Et godt album til å male et trist selvportrett en mørk høstkveld, uten å la det gå for mye inn på deg.
På sitt tredje originalalbum har Whitney gått gjennom kjærlighetsbrudd, en pandemi, brennende byer og en ny samling synthesizere.
Men størst av alt er kjærlighetsbruddet.
Elektro-folkeduoen fra Chicago følger opp 2019s Forever Turned Around, med 12 sanger som handler om mer eller mindre det samme, tittulert i CAPS LOCK.
Et forsøk på å danse med månen
På åpningssporet «NOTHING REMAINS», etableres det som kan fremstå som albumets tekstuelle oppdrag, med ordene: «I can let a good thing go / Rearrange everything I've known, Upon waves of denial / Repeating every word you said / Here we are / Weaving through a life once led».
Det er denne prosessen vi gjennom SPARK får observere. Hvorvidt Ehrlich har lykkes i la sine gode ting «go», kan derimot diskuteres. Albumets dynamikk ligger i hvordan vemodige funderinger over det som har vært, ytres til lyden av melodier som tilsier at man er på et bedre sted nå. Albumet tar oss gjennom Ehrlich tanker, til toner som tilsier at han ikke føler så mye på det, selv om fokuset hans hele tiden vender tilbake til dette kjærlighetsbruddet.
I «TWIRL» forklarer han: «We know this life / Only brings bad news / But I'm gonna try / To dance with the moon».
SPARK kan oppfattes som dette forsøket på å danse med månen. Det nattlige lyset som er til stede kun i mørket. Albumet føles aldri direkte mørkt ut, mye takket være det vekslende lydbilde, som aldri våger seg for langt bort fra varme melodier. Fokuset i tekstene trekker oss derimot tidvis innom det depressive, men blir der aldri for lenge, og aldri for tydelig.
Den lystige melankolske fornektelsen
«LOST CONTROL» viser tydelig spenningen som skapes ved å balansere en vemodig vokal med muntrere melodier. Sangen har den mest konkrete og tydeligste pessimistiske teksten albumet serverer.
No it ain't gonna make any difference
And I can't run away from myself Now that you're gone
How can I believe in someone else?
No it ain't gonna change any minute
Ehrlich synger ordene med en selvfølgelig letthet, som kan føles som om han konstant trekker på skuldrene mens han uttaler disse ordene. Denne dempingen av tekstens betydning forsterkes også av av Kakaceks vakre og lekne mellomspill.
Det kan virke som om gutta står og digger til lyden av sorgen og bitterheten de per nå besitter, mens de later som de ikke bryr seg. Det er som om hele albumet er et forsøk på å si: «jeg har egentlig hatt det jævlig drit, og jeg er helt knust over at du forlot meg, men jeg bryr meg ikke noe om det, altså.»
Også den livlige singelen «REAL LOVE», albumets Powerlåt, bygger opp under inntrykket av låtene som et dårlig forsøk på optimisme, samtidig som den fungerer godt som et energisk høydepunkt. Tekstuelt er sangen det sterkeste eksempelet på vokalistens fokus som både vender fremover og bakover om hverandre.
«All I want is real Lovе, Love, Love, Love», synger Ehrlich med sin doblede og fyldige falsett. Likevel klarer han ikke dy seg fra å snike inn en stadig mindre subtil «I Was Counting on You» mellom strofene. Innimellom fokuset på den potensielle, ekte kjærligheten som kanskje fins der fremme, så må han likevel dra inn hvordan fortidens kjærlighet klarte å skuffe ham.
En sutrete refleksjon over dystre tider
Formspråket i SPARK føles fyldig, men enkelt, og sammensetningen av diverse synther, piano, trommer, fungerer gjennomgående godt og som en stabil følgesvenn til den vakre, følelsesformidlende vokalen.
Det at komposisjonene aldri lar låtene gå inn i et for dystert landskap, kan tolkes symbolsk: som om musikken har gjort det samme for medlemmene, mens de har bearbeidet sine egne brudd og vanskelige tider.
Er man raus kan man tenke at Whitney prøver å billedliggjøring tanken om at det er flere sider ved det å ha det kjipt: det trenger ikke å være altomfattende, selv om det er altoppslukende. Er man strengere kan man påstå at de skjuler sutringen sin bak behagelige melodier. Fint låter det uansett.
