Konsertanmeldelse

Lydmalere uten sidestykke

Sigur Rós

Oslo Spektrum

Hva er disse lydene? Hva er disse landskapene? Disse ropene og melodiene?

I Oslo Spektrum viser Sigur Rós frem sitt distinktive sound og sine særegne komposisjoner, og som vi allerede visste er de uten sidestykke i moderne pophistorie. Jovisst kan det plasseres inn under postrockens vide favntak, men vi kommer ikke akkurat nærmere å forstå islendernes definisjonsløse musikk av den grunn. 

En ting er å komponere musikk som gir blanke i tradisjonelle strukturer og den slags, men at Sigur Rós også er som popmusikk å regne gjør hele dette fenomenet oppsiktsvekkende. 

Fremmedartet møbelmusikk 

Noe av æren skal kanskje gå til at enkelte deler av Sigur Rós’ musikk kan gi samme banale og lindrende effekt som Yirumas ikoniske «River Flows In You», som en slags bedagelig og motstandsløs musikk, men da skal man være sneversynt, slem – og idiot. Selv om store deler av Sigur Rós’ musikk riktignok fint kan passere som møbelmusikk til middagen, er det noe tvers gjennom utfordrende med Sigur Rós som band og idé. Dette var også uttalt i bandets tidlige og sikkert hodeløst pretensiøse fase. 

— Vi skal endre musikk for alltid. Vi skal endre måten folk tenker på musikk, sa islendingene i 1999. For som man skjønner når Sigur Rós åpner konserten med den monstrøse «Vaka», starter de fra et annet sted når de lager musikk. Forstått som et popband kriger de seg inn i bevisstheten vår med andre verktøy, tilnærming og triks enn de fleste andre.

Likevel har de altså klart å klamre seg til en udødelig relevans i populærkulturen og fylt arenaer med alle slags mennesker – helt uten et ordentlig studioalbum siden Kveikur i 2013. Helt uten å snakke samme musikalske språk som andre arenaband. Uten å snakke samme språk som alle oss som ikke er islendere, og ja, til og med ofte uten å snakke samme språk som noen som helst. 

Foto: Christoffer Krook
Foto: Christoffer Krook

Musikken i seg selv

En rekke låter er som kjent på bandets helt egne, asemantiske og musikalitet-orienterte språk vonlandisk, med den virkningen at låtenes vesen ikke skal ledes bort, eller forkludres, av språk. I stedet skal musikken få stå på sine helt egne bein.

Dette har videre den effekten å viske ut grensene fra hva som er et instrument og hva som er et menneske når Jonsi synger. 

Menneske som instrument

Dette får en ekstra spennende liveeffekt når Jonsi denne kvelden er utstyrt med en stemme som av og til viser seg å være både hes og groggy. Effekten av dette på «Fyrsta» blir akkurat det man ønsker deg på en livekonsert: En skitnere og mer menneskeliggjort utgave av det eteriske og utenomjordiske uttrykket islenderne har. 

Men lyden av Sigur Rós hører ikke bare til i skyene og langs fjellsidene av islandske vulkaner, som klisjéene har lært oss å tenke. Den hører også til på hvaldypet med eposet «Svefn-g-englar». Det mørkbelagte ekkoet og det seige, suggererende drivet er hypnotisk i Spektrum.

Stillhetsverk og umulige sanger

De fire musikerne durer videre, helt til de faktisk fremfører et stykke stillhet. Hvis John Cages berømte stillhetsverk het «4’33» heter dette «0’33». Senere i konserten gjør de det samme med å gi Spektrum en voldsom pipelyd som får salen til å holde seg for ørene – bevisst. 

At ikke alt er mulig å gjennomføre live skal dessverre også vise seg denne kvelden den helt enorme rockelåten «Gong». Den er mildt sagt et modig valg å ha på en setliste. Vokalsporet er av det helt ekstreme laget, og Jonsi har faktisk ikke sjanse til å holde tritt med seg selv når han fremfører den i Oslo Spektrum. 

Stemmeprakt og innlevelse

«Festival» slår langt bedre ut. Jonsi leder an alene og bergtar med en behersket stemmeprakt av en annen verden. Det er nesten skremmende å være i nærheten av noe så vakkert. Deretter slår låten om som et dramatisk værskifte som siden leder inn i det svovelduftende buldreverket «Kveikur». 

Bandet har en voldsom tilstedeværelse, men helt utelukkende med musikken i sentrum. Kun et par ord på islandsk er blitt sagt når siste låt går av stabelen. Og det er ikke «Hoppipolla» – eller «The Money Song», som bandet selv kaller den. Det er «Untitled #8» («Popplagið»), som bandet ironisk nok har gitt navnet «The Pop Song». Og den triumferer gjennom sine godt over ti minutter og sender publikum hjem med et ellevilt lydmaleri sittende fast i hodet.  

ANNONCE