GAFFA.no - alt om musikk.
Nå kan vi spørre: Klarte de det?
— Vi skal endre musikk for alltid. Vi skal endre måten folk tenker på musikk, sa islendingene Sigur Rós i et intervju i kjølvannet av andrealbumet Ágætis Byrjun.
Nå er det 2017, Sigur Rós har gitt ut syv studioalbum, Oslo Spektrum er fullt, og jeg spør meg selv: De har vel faktisk klart det?
For er det ikke som om Sigur Rós gjør noe radikalt annet enn andre artister på samme størrelse og i samme rom? Som om selve grunnsetningen deres er ulik? Jo.
LES OGSÅ: Mener katastrofekonsert på Øya ødela mye.
Det er som om Sigur Rós starter fra et annet sted og kriger seg inn i bevisstheten vår med andre verktøy, andre tilnærminger, andre triks enn de andre, men på tross av alt dette klarer å stige inn i det populærkulturelle territorium og enorme saler av alle slags mennesker. Selv uten å bruke samme språk. Hverken «musikalsk» eller tekstlig.
For eksempel med låten Ekki Múkk fra Valtari, som føles noe eterisk og uhåndgripelig, men som makter å fylle hele Spektrum med sin helhetlige, og nå «islandske» lyd. Vanskeligere er det å være bare tre på scenen og gjøre det samme med Glósóli, hvor den i utgangspunktet vidunderlige støybølgen mister sin detaljtilspissede storhet ned i et monotont sluk.
Instrument og menneske
Det mest åpenbart som er annerledes ved lytteopplevelsen er selvføgelig at Sigur Rós er fra Island, og at de gjennom karrieren har nektet å overgi seg til det engelskspråklige.
Det lukker oss nordmenn fullstendig ute fra meningsinnhold og gjør Jónsis stemme ene og alene til et instrument, et nydelig et – og kanskje også et mer menneskelig, mer følelsestynget og nærere instrument enn alle andre? Slik føltes det i hvert fall fredag kveld i Oslo Spektrum.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Sigur Rós i Oslo Spektrum. FOTO: Stian Schløsser Møller / www.stiansmollerfoto.no.
Men nå er det også slik at flere av Sigur Rós' låter faktisk ikke er på islandsk, men på bandets helt egne, asemantiske og musikalitet-orienterte språk vonlandisk, slik som hele tredjealbumet ( ). Det er med andre ord ikke bare ikke-islendingene som er lukket ute. Det er snarere slik at det ikke er meningen at låtene skal føres og styres av ord. De skal forbli uforkludret av språket – rene.
LES OGSÅ: One Direction-stjerna med klubbkonsert i Norge.
Slik som det er med Vaka, som fredag kveld likesom forteller en ufortalt fortelling som ikke kan formidles gjennom ord. Det er derfor jeg føler meg som en parasitt på det vakre, ved å forsøke å gi et tekstlig bilde av noe så langt borte og så langt utenfor vårt eget begrensende språk.
Annerledes er det imidlertid med den eldre låten Ny Batterí, som på islandsk formidler ord fra sjelens sørgeligste brønn. En av linjene lyder, om ikke altfor gebrokkent oversatt: «I want to cut / and slice myself to death». Få av oss vet det vel egentlig, men gjør det så mye? Det er nok å høre låtens suggererende driv.
En triumf
Verdenshiten Hoppipolla – eller The Money Song, som bandet konsekvent kaller den – blir aldri spilt i Spektrum. Istedenfor får Untitled #8 (Popplagið) – som bandet (ironisk) kaller The Pop Song – gi en manende og ekspansiv avslutning.
LES OGSÅ: Festival avlyst - erklærer seg konkurs.
Låten er en perfekt avslutter, det er en låt som forløser, og en ende på denne kvelden som viser at da Sigur Rós hovmodig sa de skulle endre den populærkulturelle musikken og måten vi tenker om den, aldeles ikke pratet tøv.
De visste hva de sa og hva de skulle. Det er klart de sa det med et visst glimt i øyet, men det er enda klarere at de nå triumferer; når to lange akter er gjennomspilt med et publikum som istedenfor å gi seg hen til kort, kjapp underholdning til massene, dukker ned i en langstrakt strøm av toner, fra et sted og med et språk som rokkerer ved vår enkleste musikkforståelse.
