Lange strekk av enkle melodier og suggererende rytmer løfter Vemod til store høyder, noen ganger.
Festivalens minste band, på festivalens minste scene. Vemod spiller mørk, statisk metall, det de selv omtaler som «eterisk metall». Det innebærer lange strekk med tremolopicking, langsomme oppbygginger til – skal vi bruke bandets egen sjargong – eteriske høyder.
Solide veteraner
Kvartetten er langt fra ferskinger, de har holdt på siden 2000. Riktignok står de med Venter på stormene fra 2012 som eneste fullengder, men den kunstneriske visjonen er velprøvd og solid fundert. Lydbildene er storslåtte, maleriske og fantastiske drevet av suggererende rytmer med svulstige og enkle melodier og poetiske tekster som knurres.
Det hele leveres med en mildt sagt avmålt scenetilstedeværelse. Foran vokalisten står et notestativ og blokkerer noe av sikten på ham. Bandet veksler mellom det som kan kalles «stilling 1» som er stående stille med ryggen til publikum, og «stilling 2», tilsvarende stillestående, men med ansiktet til publikum. Stilling 2 brukes når de spiller, stilling 1 når de ikke spiller. Når konserten er over, går vokalisten likeså godt av uten å si farvel.
Monotont og repeterende
Vemod har et stort potensial, som de tidvis innfrir. Men alt i alt oppleves konseptet litt for velprøvd og forankret. Det hadde vært mye å vinne på å kaste seg utenfor den kjente oppbygning og dramaturgien. Melodiene og harmoniene blir for snille, rytmikken for statisk.
Selvsagt skal det statiske og repetisjonen dyrkes av et band som Vemod, men spenningen i det statiske skjer i de mikroskopiske forskyvningene, de ørsmå nyansene som løfter repetisjonen til det spektakulære.
Lengselen etter forløsningen
Når Vemod treffer der de er gode, treffer de imidlertid svært godt. Tittellåten fra Venter på stormene er en eneste lang oppbygning i nærmere 15 minutter. En liten melodi som repeteres i det uendelige over likeså repeterende og suggererende rytmer. Gradvis beveger det hele seg mot klimaks. Mot forløsningen.
Det er deilig når forløsningen kommer, men det ville vært mer forløsende, og langt prektigere, om den ikke kom så ofte gjennom konserten. Hver låt har sin egen oppbygning til sitt eget klimaks, noe som gjør helheten av konserten stykket opp, og som fjerner noe av spenningen som suggererende musikk virkelig kan frigjøre.
Det er deilig å se noe upolert og uperfekt på en festival som Tons of Rock, hvor det stort sett er veteraner i verdensklasse med flere tiår med turnévirksomhet og hyppige albumslipp. Men i det uperfekte skulle det gjerne vært flere nyanser.
