Det var nok ikke mange som så denne komme. 14 år etter bandet takket for seg er Madrugada igjen klar for å fore folket med nytt materiale.
Chimes at Midnight er resultatet av en herlig reise som startet i 2019. Sivert Høyem, Frode Jacobsen og Jon Lauvland Pettersen samlet seg for å kjøre en nostalgitripp med å hylle bandets debutalbum, Industrial Silence. 20 år var gått siden de tok landet med storm. Etter en suksessfylt rekke med konserter stod det klart at dette ga mersmak. Trioen ville spille mer.
De fant veien til legendariske Sunset Sound i Los Angeles, et studio med mye historie i veggene. Med Kevin Ratterman i produsentstolen var de klare for å feste nytt materiale til tape.
Resultatet låter umiskjennelig Madrugada, man trenger ikke spille mange låter før man kan konstatere at det låter som det skal. Det har blitt noe roligere og seigere med årene, borte er noe av råskapen fra tidligere, men det gjør ingenting. Bandet låter bedre enn noen gang.
Chimes at Midnight er også deres første album uten Robert Burås, men de har hentet inn gode erstattere i Cato Thomassen og Christer Knutsen som er med på å ta arven videre.
Fremtidige klassikere
Det finnes en del låter på albumet som kan bli klassikere med tiden. Det åpner rolig og stort med «Nobody Loves You Like I Do», et råskinn av en låt som nok en gang befester Madrugadas evne til å skape magi. Piano og visper på trommene ligger i bakgrunnen mens Høyems vokal rolig tar plass. Etter hvert fylles lydbildet og blir komplett. Monumentalt og massivt.
«Running From The Love Of Your Life» tar det videre opp et hakk, med mer storslagne arrangementer. Bandet har et fyldigere og mer sammensatt lydbilde enn tidligere.
«Help Yourself To Me» er en fin liten vise som får kroppen til å bevege seg rolig i takt med musikken. Man dras inn i historien og lar seg bevege med, mens i den påfølgende «Slowly Turns The Wheel» synger Høyem med smerte og lengsel i stemmen. Han bruker hele sin styrke og sjelden har han hørtes bedre ut.
Håndverk av ypperste klasse
Chimes at Midnight låter kanskje litt rett frem ved første gjennomlytting, men om man tar seg tid får man mange herlige opplevelser. Man må vise tålmodighet og gi det noen runder i spilleren, for når man gjør det får man ta del i et håndverk av ypperste klasse. De overbeviser både musikalsk og tekstmessig.
Små trakteringer av gitarene ligger og lurer i bakgrunnen, for så å skrike av full hals mens kompet står som et solid fundament. I alt dette er selvfølgelig Høyems stemme selve glasuren. Et prakteksempel på denne oppskriften er den seige og mørke «Call My Name» hvor de er på sitt beste. De ligger dypt for så å bygge seg opp til en massiv lydvegg.
Mer erfarne og eldre – men fortsatt rått
At trioen har blitt eldre og etablerte merker man, musikken har generelt blitt mer nedpå enn tidligere og store deler av låtene er lydsporet til en rolig aften med fyr i peisen og noe godt i glasset.
Det låter også desto mer drømmende enn tidligere. Der de før kjørte på for fullt med litt rufsete lyder og tok det helt ut, lar de det helle flyte for å skape magiske stemninger – som på albumets behagelige avrunder, den fantastiske, smått episke «Ecstasy».
Chimes at Midnight er alt i alt meget overbevisende, og på tross av alt det neddempede kan man faktisk også kjenne igjen noe av råskapen fra klassikeren Industrial Silence.
Det er et grandiost comeback.
