Artikkel

Madrugada 14 år etterpå: – Et blodtrimmet rockemaskineri

GAFFA.no - alt om musikk!

–  Sist gang jeg spilte inn en plate med disse gutta, så var det ikke en kjempehyggelig greie, forteller Madrugada-trommis Jon Lauvland Pettersen. Nå er bandet tilbake, og tiden har satt sine spor.

Da Sivert Høyem og Frode Jacobsen dro ned teppet og takket for seg i 2008, var det som et av Norges største rockeband. Når bandet nå slipper den nye plata Chimes At Midnight har det gått et tiår siden den gang, tro det eller ei. Undertegnede var akkurat født da bandet slapp sin første plate Industrial Silence i 1999, og låter som «Majesty» og «Lift Me» med Ane Brun har vært barndommens bakgrunnsmusikk, selv etter bandet takket for seg

– Det der er jo veldig rart, med musikk, tid og nostalgi, sier Høyem og forteller om musikken som preget 46-åringens barndom, den musikken som foreldrene hans hørte på. 

– Jeg har jo veldig klare minner av Let’s dance når den Bowie skiven kom ut på 80-tallet, sier han og fortsetter: 

– Så det å nå ha laget den musikken for folk som vokser opp, det er en jævlig rar følelse. 

Høyem har selv hatt en solid solokarriere, og tiden har jo ikke stått stille, men på mange måter returnerte bandet til Madrugada som de forlot det, med litt mer livsvidsom i bagasjen. 

Er det litt som å komme hjem fra ferie til sitt eget hjem, og innse «det er sånn det lukter»? 

Høyem glir litt lengre ned i stolen og ler, tanken treffer close to home

– For min del, som har holdt på med musikk i mellomtiden, å komme tilbake og så gjøre musikk sammen med Jon og Frode, selv uten Robert, så var det noe veldig gjenkjennbart med det.

gallery_medium

Foto: Knut Aaserud

Et preg av nostalgi

Selv etter 14 år, er det gjenkjennbart. Men Høyem er utvilsomt bevisst på tiden som har gått.

 – 20 år tilbake i tid fra 1984 var 1964, 20 år fra 2022 var 2002. Det er veldig rart å tenke på. Jeg føler det er noe år der som har gått veldig fort, sier Sivert Høyem

Men fort for seg gikk det også i starten av karrieren. Da bandet gjorde sin Roskildedebut i 2000, foran over 4000 tilskuere på gul scene, fikk Madrugada-vokalisten aldeles overtenning og knuste mikrofonstativet. Men konserten, en i rekken av hundrevis, satte preg på Høyem. 

– Det var et aha-øyeblikk, sier han. 

Jacobsen, som tiden tro er i karantene og deltar over storskjerm, trekker fram en konsert i Amsterdam, høsten samme år. 

– Vi var vel den maksimalt beste versjonen av oss selv den kvelden, der ting bare funket og vi duret på. Det var et øyeblikk som gir deg veldig mye selvtillit. Et øyeblikk som gjør strevet verdt det, forteller han. 

Følelsen av et band, er noe Høyem mener man ikke kan kødde med. 

– Det er ulikt mange andre ting, forteller han og legger til:

– Så det var rett og slett veldig overraskende hvor dypt det sitter.

Og selvom beslutningen om å spille inn et album grunnet i det å ikke ri nostalgitrippen av bandets gamle arsenal altfor lenge, er det vanskelig å unngå å trekke paralleller mellom nostalgi og albumets mange spor. 

– Venner som kjenner hverandre veldig godt og som har vært gjennom ting, som snakker sammen om tiden som har gått og det man har opplevd. Så det er mye sånn tematikk gjennom hele albumet, forteller Høyem. 

Han trekker kontant fram stikkordene: tid, kameratskap, ekstase og lidenskap. 

gallery_medium

Foto: Knut Aaserud

Karrierens tidevann

Mennene rundt bordet er ikke akkurat noen stativslengende kranglefanter lenger. Med boller på bordet og tilbud om spesialbrygget Chimes at Midnight-øl er det helt klart. Men hvem er det som har tatt plass i studio, 14 år siden de ga lyd fra seg sist? 

–  Sist gang jeg spilte inn en plate med disse gutta, så var det ikke en kjempehyggelig greie, innrømmer Jon Lauvland Pettersen. Han forlot Madrugada i 2002, etter innspillingen av bandets andre album The Nightly Disease. 

Albumet snakker bandet varmt om, det er tross alt et «jævlig viktig» et. Til og med det uhyggelige får skryt. 

– Den dialektikken med mye krangling, har jo ført mye bra med seg. Med det er slitsomt å være i det hamsterhjulet der. Tidvis mer slitsomt enn det gir kreative og positive frukter. 

Den dag i dag, kaller Lauvland Pettersen Madrugada for et «blodtrimmet rockemaskineri». 

– Jeg har vært ute av musikkbransjen i veldig mange år, det at neste steg blir å dra til Los Angeles og Sunset Sound, for å spille inn hele skiven live i løpet av en relativt kort periode, det er jo et veldig stort steg, sier Lauvland Pettersen. 

– Før i tiden var det veldig mye diskusjoner, vel så mye som spilling. Nå var det mye mer sånn rett på sak, uten mye diskurs rundt alt, vi bare gjorde det.

Jacobsen tar ordet og høyttalerne dirrer i rommet.

– Før insisterte vi ganske mye. Du brydde deg ikke så mye om at sidemannen ikke var helt enig, og mente «men det her skal vi, jo». Trumfe alle for en hver pris. Så tar man det ut på veien, og så blir det et problem, forteller han.

Den kreative prosessen har vært ganske annerledes denne gangen.

– Vi unngikk å havne i denne fellen som handler om å reflektere alt for mye rundt ting, sier Lauvland Pettersen og legger til:

– Mer sånn gerilija-virksomhet fra Madrugada sin side.

gallery_medium

Foto: Knut Aaserud

Inspirasjoner og aspirasjoner

Med rockens mange ikoner i tankene, er det vanskelig å høre på Madrugadas nye album uten å høre Chris Isaak i vokalen og melankolien på «The World Could Be Falling Down» eller Eagles i gitaren på «Stabat Mater». Men akkurat hva som har inspirert bandet i denne omgang, kan de ikke sette fingeren på. 

– Før i tiden var det mye namedropping, forteller Høyem. 

Alle ikonene, navnene var en viktig identitetsmarkør for bandet. 

– Det er sikkert det samme i dag for unge musikere, og det var som at man visste hvem man var med hva man hørte på. 

Men nå, med Chimes At Midnight har pipen fått en annen lyd. 

– Jeg kan faen ikke med hånda på hjertet huske en eneste gang, annet enn de vanlige tingene som vi alltid refererer til i dette bandet, men det var lite sånn, mener Høyem.

Etter turneen i 2019, som bikket 100 konserter, hadde bandet kultet på sin egen sound, og om noe, følte de bare enda mer tilhørighet til både den og rocken.

– En grunn til at vi endte opp i LA, jeg føler det er en by det har kommet mye godt fra i senere tid. Gitarrock lever i beste velgående i USA, forteller Høyem.

For som Høyem påpeker, er det kanskje ikke den mest relevante sjangeren i verken Norge eller Skandinavia, for tiden. 

Albumet er produsert av Kevin Ratterman, som blant annet har jobbet med My Morning Jacket, Andrew Bird og Flaming lips. Og som nevnt spilt inn ved legendariske Sunset Sound, der album med Led Zeppelin, Fleetwood Mac og The Doors er blitt til. Låtene ble spilt inn «live», som ifølge Høyem er den beste måten å unnga at musikken blir «stiv og rar».

– Heller skakt og rart, flirer han. 

– Vi hadde lyst å beholde den liveenergien fra turneen, og spilte inn med de samme musikerne som fra turneen. 

Musikerne Høyem snakker om er Cato Salsa og Christer Knutsen, to han beskriver som «mye mer enn bare innhyrte turnemusikere».

Livets dualitet

Men det er ikke til å unngå at Madrugadas historie preges av store kontraster, og i deres enorme suksess har det også vært et stort tap. Venn og gitarist Robert Burås gikk bort i 2007. Chimes at Midnight er det første albumet til Madrugada som spilles inn uten han.

– Han er jo en del av sounden og historien til bandet. Han vil være med oss alltid, forteller Høyem.

– Vi har snakket mye om Robert når vi har vært på veien. Vi har massevis av minner og historier, ting som bare vi tre og han vet om. Det gir ikke mening å snakke med noen andre om det. 

Men Burås setter enda sitt preg på Madrugada. 

– Vi kom jo ut fra et år der vi hadde turnert med to andre gitarister der vi hadde prøvd å gjenskape sounden fra den første plata, forteller Høyem og mener at det å spille inn uten Robert for første gang, ikke kunne skjedd mer naturlig.

– Så er han jo med på «The world could be falling down», det er en låt som skulle være med på Industrial silence. Han er med i ånden, og som låtskriver, sier Lauvland Pettersen. 

– Og «Slowly turns the wheel», legger Jacobsen til. 

De tre deler varmt og broderlig, både i samtale og i musikken. En ting som er klart, er at det nye albumet bærer preg av nære og såre relasjoner, og for første gang på et Madrugada-album, familie og barn – som på «Stabat Mater» og «Ecstasy». 

– Hvis man skal deale med hele livet sånn som det er, så ville det vært unaturlig å ikke ha det med, sier Høyem.  

Men musikken og livet på veien er fortsatt to veldig forskjellige ting. 

– Det kommer alltid til å være motsetningsfullt, men samtidig føler jeg at det å ha familie og barn er ekstremt berikende, også for musikken, konstaterer Høyem. 

Og når Lauvland Pettersen svarer på spørsmål om hvem som lytter til bandet nå, og bemerker at bandet har vært borte så lenge at nye generasjoner har kommet til, så er det vanskelig å ikke la seg gripe av dualiteten i det han forteller. 

– Da får det briste eller bære, om det holder høy nok kunstnerisk kvalitet, men det tror jeg det gjør. 

Foto: Knut Aaserud

ANNONCE