Norges mest hardtsparkende, statsfinansierte oljepunkband* er tilbake med nok et saftig kapittel i arbeidet for å redde scandirock.
Norges mest hardtsparkende, statsfinansierte oljepunkband* er tilbake med nok et saftig kapittel i arbeidet for å redde scandirock.
Mye vann har rent gjennom Randsfjorden siden gutta bak Hadeland Hardcore vant spellemannsprisen for 2018-plata Misanthropical house. Rett før pandemien rakk de også å slippe kremplata Algorithm and Blues, som viste seg å ha verdens mest betimelige introspor: «Welcome to the great indoors»
Nå får vi omsider servert nok en spissfindig analyse av hverdagsmisantropi. En av Zuglys fremste ferdigheter – hvis vi ser bort fra det musikalske et øyeblikk – er nemlig at de er utrolig vittige låtskrivere. Og med åpningssporet «What’s my rage again» forsikrer de at den nye hverdagen ikke blir til hinder for Zuglys skakkskeive skråblikk. Tvert imot …
Tilbake til scandirøttene
For meg har The Good the Bad and the Zugly lenge representert det ypperste innen norsk rock/metall. Tempoet, de rå forvrengte riffene, og en tung, tett rytmeseksjon gjør det umulig å ikke nikke på seg nakkesleng når man lytter til Zugly. Legg til det faktum at Ivar Nikolaisen er Norges desidert dyktigste hardcore-vokalist og du har en match made in helvette.
Denne gangen roer de litt ned på alt dette, men det er mye bra greier å plukke frem fra Research and Destroy. Lyden er lett gjenkjennelig, og tempoet overholdes i stor grad som før. De synes dog å legge seg litt bakpå og tillater seg å være mer melodiske enn tidligere. Mindre hardcore punk, mer alt-rock.
Ikke at dette er uhørt. GBZ har tidligere vist at de kan produsere hjerterivende punkballader. Forskjellen nå er at melodisk melankoli, som tidligere har vært reservert for ett enkelt spor per plate, blir mer pregende for lydbildet som helhet. Lengselen som gjennomsyrer «Song for a prepper» er til å ta og føle på. Legg på toppen den vante sardoniske holdningen, og du får en låt som oser anger og bitterhet lang vei.
Ikke alt er trist og fælt
GBZ er altså råsterke når de tør å vise følelser, men det er også rom – heldigvis – for gode gamle punkbangere. Særlig «The PKA took my money away», «The power of beer» og «The original Incel» står frem som eksempler på aggressiv riffsynsing hvor vokalen legger seg mer frempå og vræler i vei med uavbrutt vrede.
Også «Diet 1-2-3» er et solid innslag. Den skriver seg inn i en rekke med låter som selvfornedrende kødder med opplevelsen av å leve i en raskt forfallende, middelaldrende kropp. Og i likhet med forgjengerne er den et godt eksempel på et av Zuglys mest fengende triks. Nemlig en helt fantastisk bruk av forlokkende koring som gjør at refrenget driver seg inn i hjernen og skaper en umiddelbar trang til å synge med der det er mulig. Det er rå ubehøvla «råkk» som rykker i rockefoten og drar på smilebåndet!
Spenner gapet
Man kunne tro at behovet for å alltid vitse rundt kunne komme på bekostning av de mer seriøse låtene, og vice versa. Men det har fungert så langt, og det fungerer denne gangen også. Mye av dette skyldes kanskje låter som «Nostradumbass» og «One-Dimensional man» som på mesterlig vis bygger bro mellom melankolien og vitsingen. Her er de kanskje på sitt mest spydige, men de er farlig nær pulsen på det de tidligere har omtalt som en særnorsk hverdagssmålighet. En form for surmaga misnøye som er lett å kjenne seg igjen i, men som også forpester hverdagen. Hva er punk uten samfunnskritikk, tross alt?
«Research and Destroy» er i det hele tatt laget på det som, etter hvert, har blitt en kjent oppskrift fra The Good the Bad and the Zugly. Heldigvis er oppskriften såpass god at det ikke føles det minste uinspirert, og de klarer til dels å gjenoppfinne seg selv. For de av oss som har ventet lenge på nytt materiale fra GBZ er dette en perfekt blanding av nytt og gammelt.
* Hør «Hate Will Get Us Anywhere» fra 2015. Det refereres til Fond for utøvende kunstnere (FFUK).
