Jay Weinberg forteller GAFFA om veien fra E Street Band til Slipknot, det nye albumet og et visst svensk band.
Hvordan er det å være Slipknots desidert yngste medlem på 31 år?
– Jeg har alltid vært yngst i alle bandene jeg har vært med i. Da jeg ble med i Against Me! hadde jeg akkurat fylt 20. Jeg var 23 da jeg begynte i Slipknot og da jeg fikk hoppe inn i The E Street Band var jeg bare 18. Resten av de gutta var i 60-, 70-årene.
Det er ikke småband du har spilt med. Hvilken opplevelse har vært mest surrealistisk?
– Da jeg var innom som bandmedlem i The E Street Band var jeg allerede vant til å henge med dem som familiemedlem (Jay er sønn av Max Weinberg fra The E Street Band, red.anm.). Det var en stor oppgave, jeg hadde bare spilt trommer i tre år. Å bli med i Slipknot var helt sprøtt, men det føltes også veldig naturlig, jeg hadde kjent gutta siden jeg var ti år gammel. Vi satte oss bare ned og spilte, og så begynte vi å skrive det nye albumet dagen etter. Slipknot er sin egen greie, det er uendelig mye mer utfordrende, men begge er vanskelige på hver sin måte. Jeg forbereder meg egentlig ikke annerledes nå enn jeg gjør på noe annet, det er sånn jeg jobber som trommeslager – du må gi deg selv hundre prosent. Og det lærte jeg i The E Street Band. Vi spilte i fire timer, 32 sanger hver kveld. Det er ikke ekstrem musikk, men å gjøre hva som helst i fire timer er vanskelig. Men når det gjelder Slipknot, må jeg, og vi, være forberedt på en slik måte at vi kan grave ut hva som helst fra katalogen vår når vi vil. Det gjør vi ganske ofte, og tørker støv av sanger som ikke har blitt spilt før. Jeg skulle ønske vi kunne ha gjort noen flere konserter der vi bare spiller mer obskure låter. Ingen singler, ingen hits.
Noe fra Mate. Feed. Kill. Repeat?
– Oi... man skal aldri si aldri, men sannsynligvis ikke, haha. Det er ganske annerledes, det er definitivt noen gode ting på den, og det hadde vært morsomt å prøve. Hvorfor ikke?
Din første metalkonsert var Slipknot.
– Ja, det var på Ozzfest 2001. Faren min hadde møtt bandet på Conan O'Briens TV-program da de promoterte debutalbumet sitt, de spurte om han ville ta med familien på konserten. Og det gjorde han.
Fikk du designet din første maske?
– Nei, vi var så fokusert på albumet at masken var det siste jeg tenkte på. Clown kom med en slags introduksjonsmaske og etter hvert ble det en karakter som var mer min egen. Den nye er litt annerledes enn de forrige.
Har du endret favorittlåtene dine siden du gikk fra fan til medlem?
– Nei, jeg elsker alt vi gjør. Jeg husker første gang vi spilte sammen, jeg visste ikke om det kom til å være min eneste sjanse, så jeg sa: 'Jeg har aldri hørt dere spille denne sangen, kan vi ikke spille den?'. Jeg ville spille Skin Ticket! Jeg ville spille Pulse Of The Maggots! Det var veldig gøy, og jeg tror det hjalp alle å innse at det er mange bra greier vi aldri spiller. Så hentet vi inn Skin Ticket for noen turer, og Metabolic og Opium Of The People og Me Inside. Det er lett å bli komfortabel med å spille de samme sangene hver kveld, men jeg liker veldig godt å røre litt rundt i gryten og gjenbesøke ting.
Albumtittelen The End, So Far er litt illevarslende. Skal dere gi dere?
– Du kan tolke det på mange måter, men for oss symboliserer det starten på resten av livene våre. Vi nærmer oss hver skive som om den var vår siste. Slik var det da jeg ble med og vi skrev .5: The Grey Chapter og med We Are Not Your Kind. Du vet aldri. Det føles virkelig som slutten på en epoke og begynnelsen på en ny. Jeg føler at man kan høre på plata og tenke wow, de gir seg ikke på lenge. Hvorfor skulle vi det?
Corey Taylor virker lykkeligere enn noen gang, basert på hans sosiale medier. Gjør det det vanskeligere for ham å skrive sint musikk – og kan du relatere?
– Det er mye å være sint over i verden. Jeg er sintere nå enn noen gang. Jeg kan bare snakke for meg selv, men du trenger ikke se langt for å bli sint og ville kanalisere det gjennom musikken. Det er mer sinne og mistillit i verden enn på lenge, eller så er det bare at det kommer til overflaten nå. Men jeg tror det kan eksistere side om side. Vi er glade mennesker, men det er mye å bli forbanna på som vi kan mate musikken vår med, både når det gjelder tekster og instrumenter.
Hva var ditt forhold til din forgjenger Joey Jordison som gikk bort sommeren 2021? I motsetning til da Paul Gray døde, ser det ikke ut til at Joey har farget det nye albumets tema.
– Han var en kompis. Med all respekt, vi elsker ham alle sammen og skulle ønske han var i live, men vi velger å se fremover og fokusere på det vi gjør nå. Vi har en plass i våre hjerter for Paul og Joey, og for bandets historie. Men den kjærligheten må få være sin egen greie, og ikke noe som vi stapper inn i musikken i dag. Albumet ble ferdiginnspilt i begynnelsen av fjor sommer, så hans bortgang har ingenting med musikken å gjøre.
Noen favorittband fra Sverige?
– Entombed er et av verdens beste band. Da jeg ble med i Slipknot diskuterte vi favoritter og alle elsker Wolverine Blues. Når vi skriver musikk, bruker vi vanlige referanser, og groovet på den plata kan være noe vi refererer til når vi skal beskrive visse element i låtene våre.
GAFFA skulle gjerne spurt om norske favorittband også, men dette intervjuet ble gjort av GAFFA Sverige.
