De umenneskelige trommene, tornado-spinnende riffene og skrikene om verdens undergang finnes, men alt i alt blir det ujevnt fra Slipknot denne gangen.
Siden 1999 har Slipknot vært en av de viktigste ambassadørene for hardere rockemusikk. Dette gjennom syv – mer eller mindre – sterke album med plateselskapet Roadrunner Records i ryggen.
Men nå er det slutt. Finito. Takk og farvel. For The End, So Far er Slipknots absolutt siste plate gitt ut på Roadrunner Records.
Sjokkerende myk åpning
Slutten på det lange samarbeidet begynner ekstremt interessant. Det første sporet «Adderall» høres nemlig sjokkerende mykt ut for til å være en Slipknot-åpner. Jada, gutta har gitt ut en rekke mer forsiktige spor før, men det har alltid vært en slags mer åpenbar underliggende hardhet og et mørkere mørke.
«Adderall» er på sin side det man kan betrakte som den første Slipknot-sangen som ikke høres ut som en Slipknot-sang, men snarere som noe fra en Stone Sour-plate.
Den klassisk Slipknot-lyden
Etter disse mer skånsomme og lullende drøye seks minuttene er det imidlertid på tide å stramme maskene skikkelig og bli kastet inn i det aggressive helvete som Slipknot er mestre i å skildre.
Den «ekte» åpneren «The Dying Song» har egentlig alt en Slipknot-låt skal inneholde; umenneskelig imponerende trommer, tornado-spinnende riff, illevarslende scratchinger og samples. Men fremfor alt en skrikende tekst om verdens undergang.
Ujevnt
Deretter og ut venter dessverre en ganske ujevn reise gjennom mer eller mindre givende låtverk.
Høydene er høye der låter som «The Chapeltown Rag», «Warranty» og «H37» injiserer blodet med den utrolige energien få andre band makter å utvinne, men dessverre er The End, So Far også plaget av for mange spor som føles uinspirerte. Det høres aldri direkte dårlig ut, men det er for mange låter som høres ut som svakere versjoner av tidligere verk.
