Nyhet

11 essensielle album om sorg

'Skeleton Tree' mottar en masse ros for tiden. Nick Cave & The Bad Seeds er riktig nok ikke det eneste bandet som har laget et storslått album om sorgen ved dødsfall - vi har lagt en liste over de 11 beste albumene som bearbeider denne tematikken.

I disse dager høster Nick Cave & The Bad Seeds god kritikk fra alle hold, for deres seneste album, Skeleton Tree, som skildrer sorgen Nick Cave ble offer for da hans femten år gamle sønn, Arthur Cave, på tragisk vis døde i en fallulykke i fjor sommer. 

Vi har i forbindelse med dette sett bakover og laget en liste over de 11 beste albumene som bearbeider tapet etter at noen de har elsket har gått bort. Finn frem lommetørkle og hodetelefoner, og les videre.

Neil Young: Tonight's The Night (1975)

Neil Youngs gode venn, Crazy Horse-gitarist og låtskriver Danny Whitten, skulle ha vært med på Harvest-turneen, men i forberedelsene til turneen, ble det tydelig at Whitten måtte forlate bandet på grunn av stoffmisbruk. En dag i november 1972 avskjediget derfor Neil Young Danny Whitten fra turnéjobben og ga ham 50 dollar samt en flybillett til Los Angeles. Dagen etter var Whitten død av en heroinoverdose. Kort tid etter, i juni 1973, døde turnémedlemmet Bent Berry av samme årsak.

På denne tiden var Neil Young i studioet for å spille inn sitt sjette studioalbum, Tonight's The Night, og vennenes dødsfall satte naturlig nok tydelige spor på albumet. Spesielt Whittens død tynget Young med skyldfølelse. Likevel er de fleste låtene på Tonight’s the Night muntre, men lytter du for eksempel til Come On Baby Lets Go Down Town, kan du høre Youngs underlagte kritikk av rock’n roll-festene, når han synger:  

”Sure enough, / they'll be sellin' stuff / when the moon begins to rise. / Pretty bad when / you're dealin' with the man, / and the light shines in your eyes.”

Hør den her:

Temple Of The Dog: Temple Of The Dog (1991)

På slutten av 80-tallet og på begynnelsen av 90-tallet var Seattles musikkscene i ferd med å eksplodere, da grunge-band, som Mudhoney, Soundgarden, Nirvana og Alice in Chains, etablerte seg som store navn. Enda et navn var det uttrykksfulle bandet Mother Love Bone, som med den karismatiske frontmannen Andrew Wood ble spådd en stor fremtid.

Like før utgivelsen av Mother Love Bones debutalbum, Apple, døde Wood av en heroinoverdose. Soundgarden-sangeren Chris Cornell, som tidligere hadde delt leilighet med Wood, gikk deretter sammen med de resterende Mother Love Bone-medlemmene, Stone Gossard og Jeff Ament, om prosjektet “Temple Of The Dog”.

Gossard og Ament var på det tidspunkt, i selskap med Eddie Vedder og Mike McCready, i ferd med å starte et annet prosjekt, som senere skulle bli Pearl Jam. Både Vedder og McCready ble derfor med på Temple Of The Dog. Vedder sang vokal på tre av låtene, deriblant Temple Of The Dogs mest kjente, Hunger Strike, hvor han også opptrer i musikkvideoen.

På albumet kan du også finne låten Reach Down, hvor det males et tydelig bilde av den avdøde Andrew Wood med teksten:

“I had a dream the other night / You were in a bar in the corner on a chair / Wearing a long white leather coat / Purple glasses and glitter in your hair.”

 

Lou Reed: Magic And Loss (1992)

Etter å ha hørt historier om magikere i Mexico, hadde Lou Reed et ønske om å lage et album om magi. Dog inntraff en tragedie mens han holdt på med skrivingen, da to av hans nære venner fikk kreft og døde i løpet av et års tid. Det var låtskriver Doc Pomus, som hadde hjulpet Reed i starten av sin karriere, 25 år tidligere, og en kvinne, som Reed kalte ”Rita” – sannsynligvis var det snakk om ”Rotten Rita”, som i 1960-årene var en kjent figur i Andy Warhols studie ”The Factory” sammen med Lou Reed.

Som resultat kom albumet i stedet til å handle om sykdom, dødsfall, tap og forgjengelighet. Umiddelbart skulle man tro at det ville kaste morbide skygger etter seg, men slik forholder det seg ikke i Magic And Loss sitt tilfelle. Følelsene, som dominerer låtene, er derimot frykt og hjelpeløshet i forbindelse med sykdom, samt en skjebne, som ikke helt er til å forstå.

Reed balanserer de tunge emnene med mot, humor og en forståelse av at døden er en uunngåelig del av livet: at vi ikke kan oppleve magi uten tap. Som han synger i låten Summation, som handler om å ikke ha fått sagt farvel til en man har mistet:

“There's a bit of magic in everything / And then some loss to even things out.”

Patti Smith: Gone Again (1996) 

Fra utgivelsen av Dream Of Life i 1988 til utgivelsen av Gone Again i 1996 var Patti Smiths privatliv fylt med tragiske begivenheter. Hun mistet sin mann Fred ”Sonic” Smith, broren Todd, sin nære venn Robert Mapplethorpe, venn og musiker Richard Sohl, samt Nirvanas Kurt Cobain, som Patti Smith sympatiserte med.

Det resulterte i albumet Gone Again, som, som tittelen antyder, rommer en atmosfære av sorg og tap. Albumets overordnede stemning er dog ikke utelukkende melankolsk, men tilbyr også en helende og optimistisk lyd. Jeff Buckley, som døde et år etter albumutgivelsen, har også bidratt med vokal på låten Beneath The Southern Cross, som du kan lytte til her:

Eels: Electro-Shock Blues (1998)

Det amerikanske alternative rockebandet Eels ga i 1998 ut deres andre album, Electro-Shock Blues, som var inspirert av frontmann Mark Oliver Everetts søsters selvmord og morens uhelbredelige lungekreft. Dessuten døde Everetts far tilbake i 1992 av hjertestopp, og den da 19-årige Mark Oliver Everett var den første til å finne liket.

Albumets tittel refererer til den elektrokonvulsive terapi som moren mottok mens hun var innlagt.

De fleste av låtene på albumet handler derfor om forfallet, nedturene og om Mark Oliver Everetts reaksjon på de tapene han har opplevd gjennom årene. Selv om det meste av albumet tilsynelatende er dystert, handler det også om måten man kan håndtere livets vanskeligste øyeblikk på.

Nedenfor kan du lytte til Elizabeth On The Bathroom Floor, som tekstmessig kun består av ti linjer. Disse linjene er tatt direkte fra søsterens dagbok, og den pålydende passasjen skrev hun kort tid før hun gikk bort.

Arcade Fire: Funeral (2004)

Regine Chassange, den ene halvdelen av Arcade Fires ektepar, mistet sin bestemor i juni 2003, og Win Butler, Regine Chassenges ektemann, mistet sin bestefar i mars 2004. Måneden etter døde multi-instrumentalist og bandmedlem Richard Reed Perrys tante. Derfor kom innspillingene til Arcade Fires debutalbum Funeral også til å bære preg av den sorgen som følger med når aldrende familiemedlemmer går bort: en sorg som rommer like mye forståelse som fortvilelse. Derfor er platens grunnstemning også en miks. Tekstene er fortvilede, melodiene er oppløftende.

Det er blant annet tilfellet på Neighboorhood #1 (Tunnels), som handler om hvordan tapet av en sletning kan skape en form for samhørighet blant den resterende familien, og vennene, som alle etterlates i sorg:

Kanye West: 808s And Heartbreak (2008)

I november 2007 døde Kanye Wests mor av komplikasjoner som oppstod i forbindelse med en kosmetisk operasjon. Få måneder senere gikk Wests forhold med sin daværende forlovede, Alexis Phifer, i stykker. Sorgen og tapet kulminerte og ble inspirasjonskilde til albumet 808s And Heartbreak, som samtidig markerte et musikalsk brudd i Wests rapstil fra de tidligere platene.

Albumet har en mer elektronisk lyd og er mer minimalistisk enn Wests tidligere plater. På 808 And Heartbreak rapper Kanye West ikke, men synger ved bruk av autotune. Låtene behandler emner som tap, hjertesorg og ensomhet.

Hør Coldest Winter her:

Corinne Bailey Rae: The Sea (2010)

Corinne Bailey Rae ga ut sitt andre album The Sea to år etter at mannen hennes døde. Jason Rae, som var en skotsk saxofonist, døde i mars 2008 av en overdose av metadon og alkohol.

Corinne Bailey Rae var på det tidspunktet egentlig i gang med å skrive låter til sitt nye album, i slutten av 2007, men etter mannens død isolerte hun seg i en lengre periode og bearbeidet sin sorg. Senere gjenopptok sangerinnen arbeidet med albumet, som kom til å inneholde låter som både er fra tiden før og etter mannens død. Albumet er stille og dyptfølt med en inderlig og sjelfull soul-vokal.

Hør I Would Like To Call It Beauty her:

 

Søren Huss: Troen Og Ingen (2010)

På danske Sørens Huss’ første soloalbum Troen Og Ingen er både stemmen hans og tekstene sterkt gjennomsyret av den sorgen som forplantet seg i Saybia-frontmannens liv den 17. desember 2007: Han og resten av bandet var i Stockholm, hvor de skulle spille den siste konserten på deres Europaturné, men plutselig ringte politiet og fortalte at Søren Huss’ kjæreste var død, og datteren alvorlig skadet. En lastbil hadde ikke sett dem da han tok en høyresving.

Det er selvsagt at en slik ulykke etterlater mange permanente spor av sorg i livet, og det er heller ikke så rart at det er disse sorgene Søren Huss på forskjellig vis synger om i låtene på Troen Og Ingen. Hør for eksempel Du Er, som uttrykker Huss’ minne om og savn etter sin avdøde kjæreste:

Sufjan Stevens: Carrie & Lowell (2015)

Sufjan Stevens seneste album Carrie & Lowell er inspirert av morens død i slutten av 2012. Stevens’ mor, Carrie, led av depresjon, schizofreni og stoffmisbruk, og hun forlot Stevens da han var ett år gammel. Ifølge Stevens hjalp låtskrivningsprosessen til albumet ham med å komme over sin mors død og bli fortrolig med fortiden.

Platen ble produsert av musiker Thomas Bartlett, kjent som Doveman, Stevens’ venn, og som også kort tid før albumets begynnelse mistet sin bror til kreft. I sangen Death With Dignity synger Stevens blant annet: ”I forgive you mother, I can hear you / And I long to be near you / But every road leads to an end”.

Her kan du høre Death With Dignity:

 

Nick Cave: Skeleton Tree (2016)

Den 14. juli 2015 falt Nick Caves 15-årige sønn, Arthur Cave, i døden ved Ovingdean-klippen i Brighton i England. I overført betydning kan man si at Arthur Cave trakk sin far med seg i fallet. På låtene Jesus Alone og Girl In Amber er det i hvert fall ingen tvil om at Nick Cave befinner seg i et sorgens hull, som blir veldig vanskelig å komme opp av.

Nick Cave & The Bad Seeds skaper med deres seneste plate Skeleton Tree et musikalsk enestående uttrykk for den endeløse, dype sorgen som følger med tapet av et barn. “Tross dette, eller kanskje på grunn av dette, har Cave, Warren Ellis og resten av The Bad Seeds klart å skape en plate så full av fortvilelse og lengsel at man skal være temmelig følelseskald for ikke å la seg berøre av den. Skeleton Tree er blant det beste denne gjengen har gjort og med det tragiske bakteppet den har blir det også den mest kraftfulle utgivelsen i en meget sterk katalog,” skrev GAFFA-anmelder Morten Waage Johansen om Nick Cave & The Bad Seeds seneste album Skeleton Tree i forrige uke.

Merk sorgen i Jesus Alone her:

ANNONCE