GAFFA.no - alt om musikk.
Nick Cave & The Bad Seeds skapte verden i sitt bilde i Oslo Spektrum.
Men denne gang startet det hele ikke med lys, men med mørke.
For å forstå det som bergtok Oslo Spektrum mandag kveld, må vi langt tilbake. Også denne anmeldelsen skal ta opp Skeleton Tree og den bunnløse sorgen som rammet Nick Cave, men vi må begynne et annet sted.
Vi må begynne i 1984. Da verden stiftet sitt første bekjentskap med Nick Cave & The Bad Seeds.
Med de første fem albumene kunne man høre den høyreiste litteraten Nick stige frem som en nevrotisk dommedagsprofet. Han var et ungt bustehode som hadde forlest seg på det gamle testamentets hevngjerrige Gud. Med parafraser, referanser og sitater om hverandre sto han på scenen som en desperado på jakt etter en frelse han visste var fortapt.
Allmektig, men langt fra god
Nick Cave & The Bad Seeds tekstlige verden er ikke en vanlig verden. Det har blitt skrevet doktoravhandlinger om dette, tro meg: Nick Caves gammeltestamentlige verden er et sted hvor nåden er vond å be og Gud sender landeplager for å skratte og le. Bandet så det tidlig som sin oppgave å forkynne akkurat dette. Historien om Gud som allmektig, så allmektig, men langt fra god.
I 2017 er det fortsatt slik vi hører det i Oslo Spektrum, når Nick Cave i front buldrer løs på The Mercy Seat som en okkult og forbannet svovelprest, med en tekst som fryktinngytende forteller om Guds trone som en hjernesmeltende elektrisk stol. Eller som i From Her To Eternity fra debutalbumet i 1984, et dystert og kaotisk stykke støy som får et ras av de sittende eldre til gledelig å ta en handlepause.
LES OGSÅ: Avviser anklagene om seksuell trakassering.
Kanskje ikke så rart: Nick Cave er en reser på blod, vold og drap. Og dødfødsel, som i Tupelo.
50 mennesker på scenen
Han er tross alt ingen ringere enn morderballadens stamfar. Og litt må man derfor tåle, fra mordmysteriet Red Right Hand som i Spektrum blir umåtelig stor, til Stagger Lee som får besøk av femti euforisk forvirrede mennesker opp på scenen, hvor linjer som «I'll crawl over fifty good pussies just to get one fat boy's asshole» kommer fra Nick Caves spyttende kjeft.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Nick Cave i Spektrum. FOTO: Tord Litleskare / GAFFA
Han er 60 år. Men Norge har aldri – skal jeg tro overhørte samtaler fra eldre travere – sett ham bedre. Jeg finner liten eller ingen grunn til å tvile på det de sier. Ikke gjennom noen av de nevnte låtene, og heller ikke gjennom nyere låter som Jubilee Street og kanskje kveldens aller beste og monstrøse låt Higgs Boson Blues fra albumet Push The Sky fra 2013, når Nick Cave lar lyset smått slippe inn døren.
Bunnløs sorg
Men det viktigste er ennå ikke sagt. Jo visst har jeg rotet i setlistens rekkefølge i denne anmeldelsen, men det er kun fordi det viktigste må komme sist. Det makeløse med denne konserten er nemlig hvordan Nick Cave klarer å gå sømløst fra å være djevelens svovelfylte formidler i det ene øyeblikket, til å i det neste trekke oss ned til hans Skeleton Tree, hvor Oslo Spektrum og Nick Cave deler det å være på et nullpunkt som menneske.
Det kommer syv låter fra fjorårets Skeleton Tree, og de er alle hjerteskjærende.
De er viktige.
LES OGSÅ: D'Angelo til Norge.
Albumet som kom ut i kjølvannet av at Nick Caves 15 år gamle sønn falt ned et stup og døde, er albumet som balansert og vakkert viser verden bli bekmørk og desorienterende for Nick Cave.
Selv for mannen som i alle år har hevdet han kan styre seg ut og inn av herionrus-dager; nå møtte han noe han ikke kunne hamle opp med. Mannen som hadde skapt sin karriere på å skrive om død og fordervelse; nå møtte han døden på en måte han ikke kunne forstå.
Ut av og i traumet kom Skeleton Tree. Et album hvor Nick Caves fortellermåte er uten narrativ, det er noe helt annet – fordi ingenting annet var mulig, som han selv forteller i dokumentaren «One More Time With Feeling». Skeleton Tree kommer ikke fra samme sted som tidligere, og det ønsker seg heller ikke samme sted som tidligere. Skeleton Tree er et skritt bakenfor fortellerartisten Nick Cave, og derfor et skritt nærmere mennesket.
Det er unikt hvordan vi kan merke det i Oslo Spektrum. Den meningsløse forvirringen som skinner gjennom Jesus Alone, telefonen som har sluttet å ringe i Magneto, den nesten gråtkvalte Nick Cave på Distant Sky, men mest av alt gjennom fjorårets sterkeste låt, I Need You: en låt som får selv The National til å virke som boyband-aktige lettvektere, når låten bringer ut linjer om likbilen som venter.
En påminner om det menneskelige bunnpunkt
I møte med Nick Cave & The Bad Seeds fikk ikke Oslo Spektrum bare se og høre en bibelsk lekestue om dommedagen, de fikk også en leksjon i mordballader, formidlet gjennom en 60 år gammel Nick Cave i superform, som lot publikum kjenne på hans hjertebank i det ene øyeblikket, som gikk som en travhest nede blant publikum i det neste.
Avsnittet ovenfor gjør mandagskvelden til en unik konsert i seg selv. Da er det kanskje ikke så rart at stjernene er seks stykker, da Nick Cave & The Bad Seeds i tillegg omsvøper Oslo Spektrum i disse syv låtene fra Skeleton Tree som stikker i hjerterota og lærer oss at ut av et mørke vil alltid noe gro. Slik som en blomst en gang var et frø.
Men kanskje enda mer påminner oss om at det menneskelige bunnpunktet når som helst kan ramme, selv midt oppi denne leken hvor det er enkelt å forestille seg at Nick Cave skapte verden om igjen, denne gang ikke til lys, men til mørke. Men bare for en time eller to.
LES OGSÅ: Ukas anbefalte konserter.
