– Ord fra hjertet er det vanskelig å levere flatt

Fay Wildhagen lar ikke bare hjertet prate fra scenen, men egentlig på generell basis. 

— Jeg vet ikke om jeg elsker det jeg gjør, men jeg må gjøre det.

Og godt har det jo gått, ikke minst fort. For Fay er det fortsatt vanskelig å forstå, like vanskelig er det å forstå at hun, som for noen år tilbake var en vanlig konsertgjenger på Øya, nettopp sto og underholdte på festivalens hovedscene. I dag er Fay Wildhagen en konsertattraksjon, kritikere triller mangeøyde terninger og publikum lar seg forføre av hennes levende fremtreden. 

Hva er trikset, har det noe med at du gruer deg?

— Jeg gruet meg til hovedscenen på Øya. Det var som å ha muntlig opplesning i klassen. Men vanligvis er jeg avslappet, så nei. 

Fay reflekterer, og resonnerer seg frem.

— Problemet mitt er at jeg gir blanke faen, forteller hun, og fortsetter i setninger som alle artister streber etter. Idet jeg går på scenen faller jeg inn i musikken. Det bare skjer. Jeg mener sangene jeg spiller så geniunt. Alle tonene er planlagt for å underbygge det jeg holder på med, uttrykker hun. Det handler om følelser, og feel.

— Det er ord som er fra hjertet, så det er vanskelig å levere det flatt.

Hva var det som startet det hele?

— Jeg forsvant fra jordens overflate da jeg fikk iPod Nano. Jeg ble i stua og blasta Westlife. Dilla hadde jeg også på Bollywood, mimrer Fay. 

Og plutselig hadde hun havnet i sin sjanger, sin vanskelig definerte sjanger, skogpopen, som vi av og til våger å kalle det. Som de fleste andre, er sjangerbåser noe som egentlig kjeder. 

— Selvvalgt. Fyll inn selv, foreslår hun. Jeg hater ordet rock, jeg hater ordet pop. 

Vi er uansett alle enige om at det innbakt i hennes debutalbum Snow dåner av atmosfære og voldsom stemning. Selv utdype hun at det forsøker å reflektere livet, naturmetaforene er hyppig tilstede som et verktøy for å virkelig klargjøre de store kontrastene.

— Livet er jo alt annet enn monotont, om du klarer å se fargene i det. Det handler om følelser. 

Å skape kontraster er viktig for Fay. Det lille er ekstra smått for å kontrastere med det etterfølgende massive, og storslåtte. Forståelig, var dette soundet en real utfordring å presse på plate. 

— Jeg måtte gråte litt, og jeg måtte hjem litt. Jeg vil jo så mye. Jeg er ekstremt nøye, det var både vondt og godt å bare mæle gjennom, forklarer Fay som ønsker seg enda mer tid til neste plate, og som diplomatisk sier seg enig i den mottatte kritikken.