Iampsyencefiction: Hvordan gjøre indiepop av astronomi

Iampsyencefiction var opprinnelig bare Aleksander Johansen. Så ble det i en kort periode en duo, før det nå er et helt band. Bandet består Eivind Almhjell fra Mozano og Sunturns på gitar, Simen Aasen fra bandet til Einar Stray på bass, Eirik Kirkemyr fra Dråpe på trommer og Nils Martin Larsen fra Lama.

– Jeg er superfan av alle jeg spiller med. Jeg er den desidert dårligste musikeren av oss, men vi er flinke på forskjellige ting. Og det gir en rå trygghet å spille sammen med dem. Det er ingen grense for hvor langt vi kan nå, sier Aleksander Johansen.

GAFFA møter den beskjedne, men ambisiøse frontmannen på en bar i Oslo et par uker før bandets by:Larm-opptreden. I sin nåværende form har bandet kun en håndfull konserter bak seg, men har allerede høstet lovord takket være et knippe prominente support-gigs. Johansen selv har derimot holdt det gående under samme navn siden han for fire år siden flyttet til byen. Musikk har han som sådan holdt på med lengre, helt siden tiden på gutterommet i hans kjære Lofoten.

– Det går ikke an å satse på musikk og bo i Lofoten. Men jeg kan dra dit for inspirasjon og bruke stemningene derfra. Det bidrar til at jeg har fotfeste et sted. Jeg savner Nord-Norge, uten at savnet gjør meg trist. Det er mer som en påminnelse. Nå må jeg være der det skjer.

Landsdelen er da også tydelig tilstede i bandets musikalske uttrykk. Han beskriver blant annet lydbildene som innadvendte, tunge og sakralt messende.

– Det låter ikke så sprudlende. Det er mer alvor, og alle fargene i mørket, i havet, fjellene og nattehimmelen som er mye finere enn her sør. Det er bevegelsene i landskapet, bølgene og nordlyset. Det er den vibben vi spiller.

Esklusiv dagjobb

– Den store drømmen er å kunne leve av musikken. Reise rundt i verden. Spille på de store festivalene. Og de små. Så lenge han får spille nesten hver dag. Frem til det skjer må han imidlertid gjøre som mange andre musikere. Han må ha en såkalt dagjobb. Men han klager ikke på sin.

– Jeg er kokken til reklamebyrået Ernö. Byrået er oppkalt etter en kokk, og venter bare på å bli store nok til at de kan ansette ham. Så har de ansatt meg frem til han blir ledig. Det har fungert godt. Det er bra for meg å jobbe med kreative mennesker, som forstår og er fleksible.

Den ordinære arbeidstiden hans er heller ikke så verst. Han er ferdig med matlagingen til klokken 1300, og resten av dagen kan dermed brukes til å lage musikk.

– Dagjobben er nok til å betale regningene mine. Men jeg ser jo for meg at bandet blir jobben. Jeg synes ikke jeg legger lista for lavt. Det koster mange krefter, mye innsats og sterk motivasjon å gjøre denne jobben.

Tekstunivers

Bandnavnet er hentet fra debutskiva til det britiske elektronicabandet Unkle fra 1998. Men det er også inspirert av Johansens egen fascinasjon for verdensrommet. Han tenker på universet hver dag. Dette gjenspeiler seg også i tekstene.

– Jeg kan tenke på ting jeg har sett på Hubble-bilder. Det kan være en viss energi. Noen ganger finner jeg trøst i det, og andre ganger er det bare rart og artig. Jeg gjør popreferanser av astronomi. Det er kanskje derfor folk oppfatter tekstene som oppstykkede og uten en klar rød tråd. Det er dikt laget for å male med musikken, og ikke isolerte tekster. Det er rytme og stemning for å gi folk mulighet til å lete i seg selv.

Som The National

Å få opptre på by:Larm anser Johansen som en anerkjennelse av arbeidet som allerede er lagt ned. Og så er det en mulighet for å bli sett av menneskene som kan gjøre at iampsyencefiction kan bli sett av flere.

- Jeg har følt meg usynlig lenge, mens andre som ikke er bedre har kommet frem. Det er ikke det at jeg ikke unner dem det, men man blir litt usikker på seg selv. På den annen side har The National vist at det kan gå veien. De er midt i 40-årene nå, så vi har litt tid på oss. Og om ti år er vi det beste bandet i verden.