Festivalprat: Thomas Dybdahl

På onsdag i neste uke står Thomas Dybdahl på scenen under Øyafestivalen, etter noen måneder med spilling blant annet i USA, på et offentlig bad på en øy utenfor Italia og på scener ulike steder i Norge. Vi møter ham i varmen over en bringebærdrikk på Litteraturhuset i Oslo.

— Øya blir veldig bra. Det har helt fra starten av vært en av de aller kjekkeste festivalene, ikke bare å spille på, men også, ikke minst, å være på som publikummer.

Får du vært der som publikummer i år?

— Nei, dessverre, det blir det nok lite av. Det blir bare spilling, tror jeg.

Mitt neste spørsmål var hvilke konserter du gledet deg mest til, men da…

— Ha, ha. Jeg håper jeg rekker å se The National. Det er nok det eneste jeg kanskje rekker. Det hadde vært bra, de skal spille rett etter meg. Men sannsynligvis må nok jeg stå og pakke gitarer eller noe sånn akkurat da. Vi skal grytidlig opp morgenen etter, for å spille i Haugesund. Det er 'musikerens curse', at du ikke får sett så mye. Jeg har ofte reist tilbake til plasser på ferie senere, etter å ha spilt der. Det kan funke bra for å sjekke ut steder – du får et inntrykk og vet hva du vil se mer av. Men Øya har jeg heldigvis fått vært en del på også.

Har du noen favorittøyeblikk fra Øya?

— Jeg har ganske mange ego-minner fra Øyafestivalen. Jeg har debutert der flere ganger, med forskjellige ting. Det var blant annet på Øyafestivalen at jeg for første gang avsluttet en festival. Og vi hadde vår debutkonsert med The National Bank der i 2004. Debutkonsert på en festival er jo ganske spesielt, men det gikk veldig fint. Så Øya er ganske spesielt for meg, og for mange norske artister, tror jeg.

35-åringen fra Lura i Sandnes kom hjem etter et to måneders opphold i statene i mai, som blant annet resulterte i at han var å se på forsiden av kulturbilaget til LA Times.

— Det var helt topp. Jeg dro bort i april, slapp platen og gjorde masse konserter. Jeg var der en to måneders tid, bare for å prøve å få i gang et eller annet. Det går liksom ikke an å være borte bare ei uke og så dra hjem igjen. To måneder er jo også ekstremt lite, men en klarer i hvert fall kanskje å få i gang et eller annet som en kan bygge litt videre på.

Det ble spilling i New York, San Francisco og LA. Flest i sistnevnte by, hvor han også tilbrakte mest tid.

— Vi satte sammen et band der borte, så alt var helt nytt. Det var veldig spennende. Og man får veldig ærlig respons når man spiller noe for noen for første gang. Det er ganske nice, den ærlige førsteresponsen. Da blir det fort sånn at man tenker at man kan godt slette den låten fra setlisten, eller jobbe litt mer med den, osv. Det var et oppmerksomt publikum. Og frie når de likte det.

Så USA-oppholdet ble som du hadde håpet?

— Ja, jeg er veldig fornøyd. Det vanskeligste er jo alltid å begynne, å få en fot innenfor. Det er jo en forsiktig start, det er det. Men jeg er veldig fornøyd med de jobbene vi fikk, de jeg fikk spille og jobbe sammen med. Dagen jeg reiste hjem var forsiden av kulturbilaget til LA Times et bilde av meg, i tillegg til en artikkel. Å reise hjem med det i bagasjen var tommelen opp. Det var liksom noe. Helt topp, rett og slett.

Første konsert etter det var i København, i tivoliet, for 10 000 stykker. Og så startet festivalsommeren i Norge.

— Det var morsomt å komme til København og spille for så mange, etter å ha vært i statene. Jeg spilte jo for flere der enn jeg hadde spilt for til sammen i løpet av hele USA-turen. Det er litt spesielt. Og så har det blitt konserter i Norge. Festivalsommeren i Norge gjør at du får sjansen til å se mange rare og snodige ting. Jeg har spilt i skoger, på fjelltopper, i fyr, på øyer ... Det finnes jo ikke en kommune som ikke har en festival.

Hvor er det rareste stedet du har spilt?

— Jeg har spilt på Elba, en øy utenfor Italia. Det var helt fantastisk. Jeg bodde på et kloster uten strøm og vann, spilte på et offentlig bad. Det var kjempegøy. Det var noe helt nytt. Det gikk under den kategorien, "nye ting", som det er en del av for tiden.

I den kategorien inngår også konserter i Sør-Amerika til høsten og ny musikk, sies det.

— Sør-Amerika blir fantastisk. Og vi driver og spiller inn for tiden. Det blir nye utgivelser til høsten. Jeg har en plan, men jeg vet ikke helt hvordan det blir til slutt. Men det kommer til å komme ny musikk, i små bolker. Det virker som at folk ikke er opptatt av album på samme måte lenger. Men i stedet for å irritere meg over det, har jeg funnet ut at jeg heller kan ta meg de frihetene det gir meg.

Kan du si noe om hva vi kan vi vente oss, rent musikalsk?

— He-he, nei, det er veldig hemmelig. Superhemmelig. Jeg vet bare at jeg kommer til å jobbe med forskjellige folk. Og så jobber jeg i mindre format. Kortere og mer intensivt.

Thomas Dybdahl spiller på Øyafestivalen onsdag 6. august.