GAFFA tok en kjapp prat med Tori Amos for å høre litt hva vi kan forvente oss av kveldens konsert på Sentrum Scene.
Tori Amos slapp i september sitt 12. studioalbum, "Night Of Hunters", og idag, torsdag 20. oktober, besøker hun Sentrum Scene i Oslo. GAFFA tok en liten prat med Amos for å høre litt hva vi kan forvente oss, og for å snakke litt om hennes siste album. Albumet består av bearbeidelser av temaer av klassiske komponister fra 400 års musikkhistorie - fra Bach, Chopin og Schumann til Debussy og Satie - med nye tekster av Tori Amos, og utelukkende innspilt med akustiske instrumenter.
Hvordan har turnéen gått så langt?
– Den har gått fremragende, publikum har virkelig vært entusiastiske.
Bandet ditt består denne gangen av en strykekvartett, og deg på ditt velkjente Bösendorfer-flygel. Hvorfor en slik lineup?
– Det er en klassisk strykekvartett, Apollon Musagete Quartett. De medvirker også på albumet. Det var plateselskapet mitt, Deutsche Grammophon, som introduserte oss for hverandre. Jeg ville gjerne ha klassiske musikere med, både på plate og på turné, siden albumet består av bearbeidelser av klassiske temaer. Det skulle være musikere som kjente originalmaterialet.
Jeg ser på dine settlister at du også spiller flere gamle låter på turnéen. Jeg går ut fra at de har blitt omarrangert for å passe til den klassiske lineupen?
– Ja, jeg har omarrangert en rekke av mine gamle låter som jeg syntes ville fungere med en strykekvartett. Det har jeg gjort i tett samarbeid med min arrangør John Philip Shenale, som jeg har jobbet sammen med siden 1994, siden "Under The Pink" (Tori Amos' andre album, red.anm.)
Det nye albumet ditt er en sammenhengende sangsyklus, men likevel bryter du den opp live og spiller gamle og nye låter om hverandre. Hvorfor det?
– Det ville vært kjedelig om jeg skulle spit de samme låtene hver kveld. To konserter med meg pleier sjeldent å være like. Jeg gjør alltid om på settlistene mine, og det skal også være plass til at fans kan komme med forslag. Jeg liker å ha en løpende dialog med publikum hele veien.
Du har i mange år jobbet med bassisten John Evans og trommisen Matt Chamberlain, både i studio og på konserter - men de er ikke med denne gangen. Hva synes de om å ha blitt utelatt?
- John og Matt er et par av mine aller beste venner, men akkurat nå så har de det travelt med egne prosjekter, pluss at de ville nok ikke passet inn i dette oppsettet. Jeg ble kjapt overbevist om at det ikke skulle være elektriske eller elektroniske instrumenter på dette albumet. Det skulle ikke minne om progrock. Jeg ville ha en mer Stravinsky-aktig tilnærming til musikken, hvor klaveret bestemmer rytmen, eller kanskje celloen. Dette føler jeg var viktig for å gi meg inspirasjon til å skrive gode tekster.
Les hele intervjuet her.
