Denne fredagen og lørdagen spiller de sammen på gode gamle Rockefeller. Dette er første gang på to tiår at de har stått sammen på en scene.
Jeg befinner meg i et av øvings- kjellerlokalene til OLYP på Carl Berner i Oslo. På veggene henger det titalls polaroidbilder av forskjellige norske artister og band som benytter seg av den ikke alt for lite fancy og romslige bunkern. Rundt meg ligger det haugevis med gitarforsterkere, ledninger, mikrofoner, instrument-bager og handleposer.
Span ble i 2002 startet opp av Jarle Bernhoft på vokal og gitar, Fridtjof Nilsen på gitar, Vemund Stavnes på bass og Fredrik Wallumrød på Trommer. De brukte ikke lang tid på å bli et av årtusenskiftets største norske rockeband, gjennom hyppig "schpelling" i form av turnering høyt og lavt, frem og tilbake. De slapp 3 plater før de gikk hvert til sitt i 2005. På et tidspunkt ble Stavnes byttet ut med Kim Nordbæk. I dag sitter dog alle fem fremfor meg ( -hvis man ser bort fra at Trommis Fredrik er litt forsinka).
Mindre college- og rølpe-vibes, men for guds skyld: ikke mindre rock. Span spilte sin avslutningskonsert for 19 år siden. Nå er guttene sammen igjen for å først spille dobbelt utsolgt dobbelkonsert på Rockefeller, før de skal spille på Tons of Rock sitt 10års-jubileum til sommeren.
«Det er lett å gjemme seg bak en vegg med vreng. Da lager man masse lyd, og det er jo fett det. Men, man trenger ikke å spille så bra, fordi man gjemmer seg bak lyd. Med alderdommen så kommer lærdommen: Når man skrur vrengen litt ned så blir musikken bedre - og på den måten desto mer rock.», sier Jarle.
Da bandet spilte sammen på starten av 2000-tallet så var de en 4-piece. Denne gangen er de altså en ekstra gitarist, med Vemund på gitar og Kim på bass. Dette tror de vil være med å elevere nivået på live-opplevelsen. Bandet føler at de nå har muligheten til å bringe med seg mer musikalske godbiter fra de innspilte versjonene av låtene med seg på scenen. Kim beskriver Vemund varmt som en «musikalsk swissarmyknife». De priser seg lovgitt for at Span, i motsetning til mange andre artister om dagen, gjør seg for gode til å spille live «med tæip». Playback er en kardinalsynd de middelaldrende rockerne nekter å ty til.
«Vi er stolte dinosaurer.» sier Jarle.
Bandets frontfigur ligger med armene bak huet på gulvet og ser mot taket med selvsikker swagger. Han trekker pusten før han taler langsomme visdomsord med baritonstemme.
«Når jeg tenker meg om, så er vi kanskje mindre rock og mer roll? Er ikke det en sånn Keith Richards-greie? Har du ikke rock så har du ikke roll, og vice versa. Uten roll tror jeg musikken blir klumpete. Så like greit å være mest roll - tenker jeg.»
Det er uten tvil at han er bandets ledende stjerne og "musikalske guru". Resten av gutta uttrykker åpent en respekt for alt han har oppnådd siden de sist spilte sammen. Med glimt i øyet sier Kim hvor kjipt det er å komme sent til lydsjekk, for så å oppdage at The Voice-dommeren står og briljerer på bassen hans- og fratar han all selvtillit.
Gutta tuller kanskje mye med at de er «gamle», men det kan virke som de har, i regi av sin gjenforening, glidd rett tilbake inn i sine respektive roller som køddete band-kompiser. En lekenhet, hvis fryst i tiden, har iallfall våknet til live. Det merkes at gjengen er oppglødde og gleder seg over hverandres selskap. Det er ikke bare-bare å spille sammen igjen etter 20 år. Jeg spør om det klør i fingra.
«Det er iallfall bedre at det klør i fingra enn at det klør i rassen! Nå har vi klødd oss i rassen i 20 år, så det er jammen på tide at vi får ut fingeren!» utbryter Kim glisende.
"IKKE quote oss på det", sier Jarle strengt. Ups.
De har ikke en gang startet øvingen, men etterhvert som snakkinga dabber av finner Fridtjof frem foodora-appen. Med alvor i stemmen ramser han opp forslag til type mat å bestille: "Vietnamesisk? Indisk? Mexicansk? Tyrkisk?". Omsider dukker Fredrik opp. Jeg påpeker at han gikk glipp av hele moroa. Han smiler lurt og sier at det passer han helt fint. Jeg og fotograf Kenneth henger litt igjen i rommet for å ta et par bilder av at de øver. I det de spiller gjennom første låt tar jeg meg selv i å se frem til kveldens konsert.
