Tove Lo til GAFFA: – Jeg så de feminine sidene mine som svakheter

Ironi har levd farlig en stund. Kanskje begynte nedbyggingen av det morsomme samfunnet allerede for 15 år siden i forbindelse med produksjonen av Henrik Schyfferts The 90’s – Ett försvarstal. Et forsøk på å redde den dårlige samvittigheten etter å ikke ha engasjert seg nok i krigen i Jugoslavia og heller tulleringt på radio. Gode intensjoner som dessverre ser ut til å brolagt feil vei i hodet på oss alle.

For mye tyder på at populærkulturen i økende grad er infisert av blodig alvor. Da «The Hanging Tree», en mørk protestsang fra filmen The Hunger Games, ble remikset til et radiovennlig dansespor, falt fansen tilbake i avsky. Da Foster The People ga ut den kontroversielle hiten «Pumped Up Kicks», ble bandet anklaget for å glorifisere psykisk sykdom og våpenvold. For ikke å snakke om den svenske Mr Cool-gate.

Da popvidunderet Tove Lo slapp den «Popcorn»-samplede singelen «2 Die 4» i løpet av sommeren, føltes det mer som en etterlengtet humor-hymne enn en ren poplåt om kjærlighet. Strålende og helt hjernedød.

– Popcorn har en så morsom og tullete loop, den har en slags umiddelbar ironisk energi. Det tar meg tilbake til da en var yngre og dro på fest, hørte på Crazy Frog og gikk helt bananas. Et sted vil det være nostalgi. Jeg kan vanligvis skrive låter med glimt i øyet, men her føler jeg at jeg tar det et steg videre, forteller artisten til GAFFA.

Hun beskriver sangen som gjennomarbeidet og stort sett melankolsk, men også en kjærkommen vri i sin sammenheng.

– Jeg føler meg veldig seriøs og flørtende når jeg synger versene, men så fort droppet kommer begynner man å le. Da føler jeg at jeg har funnet akkurat den rette.

Fra filmsonen til komfortsonen
Tove Lo mister en av hodetelefonene sine i bakken. GAFFA snakker med henne på telefon fra hjembyen gjennom flere år, Los Angeles. Utenfor kollektivet som hun bor i har kanskje sommerens åttende hetebølge erobret byen. Hennes femte studioalbum Dirt Femme er bare uker unna.

Det er over to år siden sist vi fikk ny Tove Lo-plate. I løpet av den tiden har hun debutert som skuespiller i den nye delen av Utvandrerne og har brukt pandemiårene – som så mange andre – til å reflektere over hva som har vært og hvordan man ønsker at fremtiden skal være.

– I begynnelsen av 2020 var jeg ikke inspirert til å skrive i det hele tatt. Men jeg skrev fortsatt ganske mye tekster og tanker, men ingen musikk. Det var ikke før jeg var ferdig med å spille Utvandrerne at det begynte å klø i fingrene etter å skrive musikk igjen. Kanskje litt fordi jeg ønsket å komme tilbake til komfortsonen min etter den store utfordringen som filmen var.

Samtidig begynte Tove Lo å tenke på valgene hun har tatt i livet og hvor de har ført henne.

– Så jeg tror egentlig at hele plata handler om meg, livet mitt og fremfor alt mitt forhold til min feminine side. For jeg føler at det har spilt en stor rolle for hvordan jeg så meg selv og hvordan jeg gikk frem i starten av karrieren.

En kraftig innånding sprekker lyden i telefonen. Tove Lo mener at hun i sine tidligere år som artist lente seg mot sine maskuline sider i stedet for sine feminine.

– Det var en total mannsklubb den gang, musikkbransjen. Så for å få respekt i møterommene og bli lyttet til, trengte jeg å opptre mer maskulin. Da begynte jeg å se de feminine sidene mine mer som svakheter, heller enn styrker. Det var nok ikke noe jeg skjønte før jeg begynte å se tilbake på den tiden, og så meg selv bedre. Det er ikke det at plata kommer med noen svar på disse følelsene, det er snarere tanker som kom til meg og som jeg vil lufte.

–Hva legger du i begrepene maskulinitet og femininitet?

– Jeg tror at alle mennesker har både maskuline og feminine sider, men at det kan være på et spekter av hvor mye eller hvor lite. Så vokser vi opp og blir oppfordret til å gjøre det ene eller det andre avhengig av kjønn. For meg handler femininitet om å være sårbar, ydmyk og følsom for andres energier. Det er gode og sterke sider som alltid har eksistert i musikken min, men ikke alltid i møterommene.

Gir ut under eget plateselskap
Det er ikke bare disse innsiktene og opplevelsene som har endret seg siden Tove Lo sist ga ut ny musikk. Denne gangen gjør hun det også under eget banner på sitt nystartede plateselskap Pretty Swede Records.

– Hva fikk deg til å ta det steget?

– Det var en kombinasjon av flere ting, blant annet at min forrige kontrakt gikk ut. Jeg ga ut fire plater og en EP med dem, og det var en fantastisk reise. Jeg tror det var veldig viktig for meg å være på et så stort plateselskap for å kunne nå ut til hele verden. Men jeg har alltid hatt en trang til å gjøre ting som for store labels ikke er de mest kommersielt levedyktige. Det var aldri slik at de stoppet meg fra å gjøre det jeg ville, men de var selvfølgelig ikke der hele tiden, påpeker hun.

– En del av interessene til store plateselskap er å generere mest mulig salg, og da er det en risiko for at ens kunstneriske profil kan lide. Jeg ønsker å kunne skape med frihet og fremfor alt å skape det visuelle på min egen måte. Jeg ønsker for eksempel å kunne gjøre akkurat det jeg gjorde nå, hvor musikkvideoene mine presenterer en utvidet versjon av låten, for å gi noen gaver til fansen.

–Er du redd for å gjøre det uten PR-maskineriet?

– Ja, det er skummelt. Men jeg liker ikke å være komfortabel heller. Jeg har alltid hatt noe i meg som vil teste nye ting og trosse grenser. Etter å ha vært på mange møter med uavhengige team her i USA, føler jeg så utrolig støtte fra dem og samarbeidet mellom ulike plattformer. Det var en hyggelig overraskelse å føle den peppen og enda et tegn på at dette er det riktige valget.

Sykdom og vendepunkt
Høysommer for fem år siden. Tove Lo sin «Habits (Stay High)» er blitt en landeplage, og artisten blir kronet som sommerprater av programsjef for svenske sommer i P1, Bibbi Rödöö. Så langt er privatlivet og bakgrunnen hennes en relativt godt bevart hemmelighet, men når hun åpner opp om spiseforstyrrelsen sin for første gang i radioprogrammet, lar ikke overskriftene vente på seg.

Så ble hun stille. Inntil nå. På det nye albumet dedikerer hun en hel sang, «Grapefruit», til hvordan sykdommen ødelegger en. Hvorfor nå?

– Jeg tror det har sammenheng med at gamle tanker dukker opp i forbindelse med at jeg trengte å gå ned i vekt før Utvandrerne. Det var ikke sånn at de fortalte meg at jeg var feit og trengte å gå ned i vekt, men jeg skulle spille en sultende kvinne fra 1850, forteller hun.

Jeg reagerte ikke på det som noe negativt, men det var første gang jeg gikk på diett på over ti år. Så brakte det bare frem så mange minner fra perioden da jeg var syk. Jeg husket at dette var det eneste jeg tenkte på, det fortærte meg. Det var så mye som dukket opp at jeg måtte melde meg ut. Jeg tror jeg har prøvd å skrive om det i mange år, men klarte aldri å sette ord på det. Så jeg innså at jeg bare må skrive om hvordan det føles. Systemet med at man må holde sykdommen i gang, rutiner som var så slemme mot meg selv.

Et vanlig tema for sanger om problemer med mat og kropp er sprudlende self-love. En, noen ganger, slags tvungen positivitet som Tove Lo har valgt å unngå.

– Når jeg har en god dag og elsker meg selv, liker jeg å høre på låter som er kroppspositive og oppløftende. Men i den perioden jeg hadde disse problemene, syntes jeg det var vanskelig å høre på låter som det. Da føltes det som om jeg ikke lyktes, som enda et nederlag fordi jeg ikke kunne se på meg selv på en positiv måte. Den gang foretrakk jeg å høre på sanger som beskrev hvordan jeg hadde det. Jeg tror det er derfor «Grapefruit» ble som den ble, og ikke preachy på en måte.

– Hva tenker du om folk som sier at man aldri kan bli helt frisk?

– Jeg tror mange sier det for å gi en liten advarsel, at man alltid må være litt forsiktig. Men jeg tror den holdningen også er ganske skadelig. I motsetning til annen avhengighet kan du ikke utelukke mat. Du kan ikke gå cold turkey. Men jeg har absolutt tro på at man kan komme seg, kanskje er det mer tankene man må holde et øye med. For det er svært sjelden at en spiseforstyrrelse starter med å ikke like hvordan du ser ut. Vanligvis ligger det i noe dypere. Du vet at det du gjør er fryktelig skadelig for deg selv og at idealene du har ikke er oppnåelige eller bærekraftige, men det er så vanskelig å stoppe. Hvis jeg tenker tilbake på meg selv og når jeg nådde «idealet» mitt, ble jeg aldri fornøyd. Aldri glad.

For Tove Lo kom vendepunktet under et legebesøk og drømmen om et liv som artist ble satt på vent.

– Jeg gikk til stemmele

ge da jeg var rundt 20 år fordi jeg hadde så mye problemer med stemmen. Han så på halsen min og sa umiddelbart at jeg åpenbart var bulimisk. Jeg ble defensiv og sa at det var jeg ikke i det hele tatt. Da så han meg rett inn i øynene og sa at jeg ikke trengte å innrømme det for ham, men at det var åpenbart, og fortsetter jeg med dette vil jeg ødelegge halsen min og aldri kunne synge ordentlig igjen. Da følte jeg at det var nok.

I dag føler Tove Lo seg helt frisk etter sykdommen.

– Men jeg vet ikke, hvis jeg skulle gå gjennom noe traumatisk, ville det kanskje vært lett å ty til den kontrollen og tryggheten. Det kan være triggende. Men dette er bare mine egne erfaringer og alle er forskjellige. Når jeg har snakket med folk om denne låten, er det så mange som kan relatere til. Jeg vet ikke om det er et resultat av idealene vi vokste opp med som var så skadelige, eller at vi hele tiden blir matet med at vi ikke er gode nok.

– Eller at vi har blitt flink

ere til å snakke om det?

– Akkurat. Det er tydelig at det har vært en stor del av folks liv gjennom tidene, men nå er vi heldigvis mer åpne om det. Jeg håper og tror det hjelper.

Marerittet om forstadsdrømmen
Det sies ofte at Tove Lo er en av Sveriges største musikkeksporter. Hennes rå og nøyaktige pop har nådd et stort publikum over hele verden. Mer sjeldent snakkes det om at hun er en av landets skarpeste tekstforfattere.

Som Madonna liker hun å spandere

de største låtene uten silkehansker. Det er flere nikk til selvdestruktivitet, narkotika og sex. Som det å trykke i seg en pakke Twinkies og deretter spy i et badekar. Om å se en perfekt kropp og ville ha den over deg. Og om å nekte å forelske seg i en person som bor i en by hvor man pynter med salongbordsbøker.

Tekstene vitner ikke bare om en tekstforfatter som har en internasjonal karisma, men også livsstil. Men sangen «Suburbia» på hennes nye plate avslører en nyoppdaget konflikt mellom det grenseløse og tradisjonelle livet.

– Da jeg giftet meg for to år siden, som jeg aldri trodde jeg faktisk skulle gjøre, visste jeg at jeg skulle leve hele livet sammen med Charlie. Vi gjorde hele Vegas greia. Et lite og sprøtt bryllup. Vi giftet oss litt av praktiske årsaker, men under bryllupet følte jeg virkelig at det var så romantisk og jeg elsket å ha på meg en hvit kjole. Igjen følte jeg meg feminin og det var fantastisk. Jeg forsto virkelig hvorfor folk gjør det.

Både Tove Lo og mannen, Charlie T

waddle, kommer fra litt mer tradisjonelle familier. Da de giftet seg fikk de beskjed av lettede slektninger at det var godt at de endelig hadde gjort noe som bare var tradisjonelt.

– De pustet lettet ut liksom. Så kom spørsmål om når vi skulle flytte ut av kollektivet og få barn. Vi ble på en måte forventet å ta mer tradisjonelle skritt. Så fikk jeg panikk. Jeg vil ikke vokse opp i en slik konstellasjon. Jeg mener ikke at det er noe galt med det livet, men jeg liker det bare ikke der. Så våknet «Suburbia» til liv.

– Hvordan takler du dette presset?

– Jeg og vennene mine lever i en

veldig trygg boble hvor alles liv ser så forskjellig ut. Det er ikke en stor sak hvis du ikke vil ha barn eller ikke vil gifte deg. Men så fort jeg forlater dem og henger med andre typer mennesker, merker jeg definitivt at det er fordommer om man ikke tar den mest åpenbare ruten. Det er selvsagt vanskelig å møte motstand i et fritt valg, slik det å få barn er uansett.

Men hun tror at disse tankene kan være foranderlige. Akkurat som hennes tidligere ideer om hvordan livet ville bli, aldri fant sted.

– Hvilket liv trodde du at du skulle leve?

– Jeg trodde nok at jeg skulle være på farten hele tiden og egentlig ikke ha et fast punkt. Litt gå fra kjærlighet til kjærlighet, ha mange venner, men fortsatt være mye av deg selv. Jeg så definitivt meg selv holde på med musikk. Men jeg har nok ikke tenkt så mye på fremtiden, jeg har vel mest vært i øyeblikket. Å drive med musikk er en ganske usikker vei og man vet aldri hvor lenge folk mener man har noe å si.

Hodetelefonene faller i bakken igjen. Hun ler.

– At det var slik alt skulle bli, trodde jeg ikke. Men jeg er veldig glad for at det ble sånn.