Artikkel

Intervju med Suede: – Det ufruktbare, brutale og dystre har en poesi i seg

– Hele verdensbildet mitt besto av sosial boligbygging og snuskete gater, jeg hadde ikke noe annet valg enn å romantisere det, sier Brett Anderson til GAFFA om tiden bandet ble til.

30 år inn i karrieren er Suede langt fra Dog Man Star og Coming Up, men ifølge Brett Anderson er det akkurat slik det skal være. Frontmannen ønsker å utvikle seg med alderen og gjøre akkurat det som føles riktig til enhver tid. Derfor ble Suedes Autofiction en slags punkplate svøpt i DIY-ånd. 

Mye kan sies, og mye er sagt, om ikoniske Suede. Men det er neppe spesielt ofte man hører at de er punkere. Ifølge Brett Anderson ble Autofiction til på en litt annen måte enn vanlig. Alt ble laget i ett og samme øvingslokale og hamret frem som i gamle dager. Det var slik bandets niende album ble født.

Det er punk, men ikke punk, ifølge frontmannen, som fra sitt hjem i London forsikrer om at bandet ikke helt har forlatt deres brand.

– Ballader som «What Am I Without You» er for eksempel en karakteristisk Suede-låt, men det er bare to av den typen på plata – den romantiske balladen. Noen ganger kommer vi dit litt for enkelt, og jeg ville ikke ha for mange slike sanger på albumet – jeg ville ha en punkplate. Ikke punk, for jeg er ikke interessert i å imitere sjangere, men jeg ville ha den brutale liveenergien. En av hensiktene med å ha to ballader er å bryte den konstante støymuren. Ellers blir platen for endimensjonal. Jeg lærer mye av hvordan vi spiller live. Det skal være rolige og intime stunder også, ellers går folk.

Hver plate er en motreaksjojn

– Har du hatt tid til å reflektere over hvor plata lander i bakkatalogen din?

– For oss har hvert album vært en motreaksjon til det forrige. Du vil aldri gjenta deg selv. Du kan lage en plate og ikke vite hva du har gjort før du ser hvordan andre reagerer på det. Ikke at man slavisk følger med på hvordan folk og media reagerer, men mer at man ikke vet hva man har før folk har vurdert det. En plate eksisterer ikke i et vakuum, men i hvordan reaksjonene utvikler seg. Det er alltid det rare med å snakke om sin nye plate, for jeg vet aldri hva jeg synes om den før et halvt år senere, når jeg har hatt litt avstand.

– Mye kunst er kompromissløs, men du har et rykte på deg for å være veldig opptatt av fansen. Noen av dem kom og gikk da du lagde popalbumet Coming Up, og noen håper fortsatt på enda en «Trash», mens de hengivne som har vært ved din side siden starten ønsker enda en «My Dark Star» eller «Money». Det nye albumet faller ikke inn under noen av disse kategorierene, gjør det?

– Jeg tror ikke man kan jobbe mot en målgruppe. Det eneste du kan gjøre er å skrive den typen musikk du selv begynte med og forhåpentligvis vil fansen følge med. Gjør du det godt nok, blir det en minikategori innenfor ens verker, som de vil at du skal gjenta. For eksempel er Dog Man Star en fanfavoritt, og vi konkurrerer alltid veldig mye mot den plata. Alle vil kunne lage den igjen, men den hadde ikke blitt laget i det hele tatt, hvis ikke vi hadde gjort akkurat det vi ville. Du bør alltid dra dit dine musikalske demoner leder deg og lage den beste platen du kan innenfor disse parameterne. Det er akkurat slik det er nå, og forhåpentligvis takler fansen det. Suede skifer mellom tre forskjellige retninger: pop-punk, det eksperimentelle og det romantiske, og nå går det tilfeldigvis i pop-punk-retningen. Det viktigste er at du gjør det interessant og sunt for din egen skyld, så blir det det for alle de andre også. 

Nostalgi og det stygges poesi

Det har alltid vært en viss grad av nostalgi i Brett Andersons tekster. På Autofiction føles det som om den siden hele tiden er der, men det er også mye av der Anderson befinner seg i livet akkurat nå, for eksempel i «15 Again», som blander de to perspektivene.

– Jeg synes det er bra at man kan innrømme å være nostalgisk, det er ikke noe galt med det. Hvis du derimot var besatt av fortiden, ville det ikke vært særlig sunt. I mine øyne kan du se på deg selv, og hvordan du en gang var, og bruke det som en måte å komme deg videre på. Da vi gjenforente Suede i 2010 for en greatest hits-turné, var det første gang på flere tiår at jeg så tilbake og så hva vi gjorde bra og hva vi gjorde dårlig. Midt i karrieren har du ikke det perspektivet. Det samme gjelder når du ser på deg selv. «15 Again» er litt nostalgisk i så måte, men den bruker metaforen om ungdom for å beskrive når man er høy på livet.

– Tekstene dine har også ofte handlet om å stikke av og en oss-mot-verden-mentalitet, spesielt i de første årene. Mange av miljøene fremstår som svært grå og dystre. For en ikke-britisk person som meg har det også skapt en slags attraksjon å reise dit og oppleve de miljøene. 

– Jeg har alltid ønsket meg å fortelle om dystre hverdagsting, for de dystre hverdagstingene kan være både vakre og dystre. Det er aldri så enkelt at grimme ting avføder grimme ting. Ufruktbare, brutale og dystre ting har en slags poesi i seg på en merkelig måte. Den ideen er ikke helt ny akkurat, men det er slik jeg ser på livet. Jeg kommer fra en fattig bakgrunn, hvor jeg ikke hadde så mye. Hele verdensbildet mitt besto av sosial boligbygging og snuskete gater, så jeg antar at jeg ikke hadde noe annet valg enn å romantisere det. I låtene mine leter jeg alltid etter skjønnhet i det stygge, for det er helt sikkert der et sted. Verden er et dystert sted, grusomhet er aldri langt unna, så hvorfor ikke velge å se den som vakker.

ANNONCE