Artikkel

– Jeg sukker oppgitt når gubber i alle aldre klager over at dagens musikk bare er møkk

Kanskje burde de heller klage over tapet av egen nysgjerrighet? skriver Sondre Lerche.

Once upon a time in America satt jeg og sorterte regninger mens jeg strømmet noen nye plater jeg hadde hørt gode ting om. Jeg likte ingen av dem. Hver eneste nye låt jeg hørte, opplevdes latere, mindre engasjerende og mer håpløs enn den forrige.

Tidligere i uken hadde jeg plutselig igjen fått så vondt i høyre skulder. I forferdelse tenkte jeg: Har gubbifiseringen begynt å inntreffe? Har også jeg blitt gammel nå?

Å gi seg hen til idealisert fortid

Da jeg var fire, begynte jeg å utvikle en altoppslukende appetitt for musikk. Men etter hvert som jeg begynte å få sving på min egen musikk og karriere, fikk jeg hjemme i Norge rykte på meg for å være det en på godt klisjéansk kaller «en gammel sjel fanget i en ung kropp». I tenårene oppdaget jeg mer og mer musikk fra lenge før jeg ble født, som ofte inspirerte meg langt mer enn den samtidige popmusikken som kompiser foretrakk.

Jeg prøvde å leve meg inn i Luxus Leverpostei og Peter Andres verden, men den ble aldri min. Da jeg begynte å få oppmerksomhet for musikken jeg laget selv, syntes jeg det var mer stas å pynte meg med referanser til godt voksne, gubbe-sertifiserte artister som XTC, Todd Rundgren, Elvis Costello og Steely Dan enn å snakke om at jeg nok hadde hørt minst like mye på Terence Trent D'Arby, Bendik Hofseths Planets, Rivers and... Ikea, eller den amerikanske collegerock-gruppen Dishwalla.

Sett i ettertid føltes det åpenbart tryggere å gi seg hen til en diffus og idealisert fortid enn å måtte møte virkeligheten og bli voksen på ordentlig. 

Eldste lille gutten i Bergen by

Som 13-åring var jeg gitarist, låtskriver og stemme-skiftende vokalist i Side Effects, et feministisk rockeband med tre jenter (pluss Torgrim) i 20-årene, deriblant min eldre søster på trommer. Når folk spurte meg om det ble mye damer av å spille i rockeband, skjønte jeg aldri helt hva de mente. Femten år senere betalte jeg psykologen min tusenvis av dollar for å fortelle meg at jeg har en overutviklet kvinnelig empati. Jeg ventet med å drikke til jeg var 21, omtrent samtidig som jeg uten særlig forvarsel giftet meg. Forfatter og Sister Sonny-vokalist Pedro Carmona-Alvarez kalte meg en gang den eldste lille gutten i Bergen by, og det var en beskrivelse jeg både kjente meg igjen i og fant meg til rette i. Helt til jeg faktisk begynte å bli eldre og kontrasten ikke lenger virket like poetisk.

Jeg skal jo ikke bli en av de gamle gubbene. Eller?

Nå som jeg var både skilt og nærmere førti enn tretti, kunne jeg forhåpentligvis ikke lenger beskyldes for å være veslevoksen. Dessuten hadde jeg med tiden følt meg mer til stede og tilfreds i samtiden, i dialog med min egen generasjon og kanskje til og med neste. Samtidig bidro ny teknologi til å viske ut skillet mellom gammel og ny musikk. 

Derfor sukker jeg ofte oppgitt til meg selv når gubber i alle aldre klager over at dagens musikk bare er møkk. Antatt oppegående folk sutrer høylytt, ofte i nettavisenes alltid fruktbare kommentarfelt eller på gubbe-eldoradoet Facebook, om de fantastiske bandene de hørte på da de var unge, ofte på bekostning av deres oppfatning av nåtidens musikk. «Nå er det bare Britney Spears, gangsta-rap og utseende som teller» sier de. (Gi meg heller en ny Britney-plate enn enda et Springsteen-album, sier nå jeg).

Flava To Da Bone og Infinity

Jeg ser at min egen generasjon for lengst har begynt med det samme: å rosemale hva enn som fant sted på 90-tallet. Alt får sin renessanse om folk bare får blitt voksne, og nostalgiske nok. Plutselig våkner ømme minner for musikken du der og da hatet, og du tar deg i å si at Ace of Base egentlig hadde mye bra. Eller som en klassekamerat fra ungdomsskolen nettopp betrodde meg: at han nå for tiden hørte mest på den norske 90-tallssatsingen Flava To Da Bone og eutrotrance-duoen Infinity. Da er det først og fremst nostalgien som rår. Og er det så ille da?

Det er utvilsomt mye nytt og suspekt med dagens underholdningskultur. Den langt på vei voksne Guitar Hero-generasjonen overtar en helt annen popkulturell musikkarv enn den mor og far lengter tilbake til. Verden må videre. Så er det selvsagt heller ikke unaturlig at folk opphøyer og forherliger musikken som farget deres formative år. Jeg har for eksempel ømme minner knyttet til Superuknown av Soundgarden eller Pearl Jams Vs., men er samtidig takknemlig for at ikke appetitten ble slukket med det. 

Matlei på samtiden

De som klager mest over at det ikke finnes bra musikk lenger, er veldig ofte også de som virker minst interessert i det som skjer her og nå. Kanskje burde de heller klage over tapet av egen nysgjerrighet?

I en hektisk hverdag, der musikk for folk flest ofte blir et livsstilstilbehør i bakgrunnen, mens en sysler med tusen andre ting, er det lett å anta at det verden har å tilby av kvalitetsmusikk er begrenset til det markedskreftene til enhver tid plasserer foran nesene våre.

Da er det ikke rart om man føler seg både uimponert og forsynt. Og blir en først matlei på samtiden, blomstrer selvsagt forestillingen om den rosenrøde fortiden. 

Utrettelig hypebandjakt

På motsatt side har man de voksne jentene og guttene som er så ivrige etter å henge med at de legger ut geniforklarende Facebook-poster om ethvert hypeband fra England eller enhver Pitchfork-sertifiserte SoundCloud-rapper, med et innsalg og en tiltro som ingen artister, nye eller gamle, noensinne kan leve opp til.

Alle blir vi påvirket av alt ståket rundt oss. Nå er vi alle i tillegg blitt søte små varemerker på sosiale medier som kommuniserer med andre varemerker. Populærkultur og politisk korrekte ytringer blir sosial valuta som effektivt viser for omverden at man ennå er våken, til tross for at man har flyttet inn i rekkehus med hund og barn og sover lite og dårlig om natten. Alt for ikke å virke gubbete. 

Gubbens definisjon

Men jeg skal la de stressede, utslitte tretti-/førti-åringene hvile. Livet blir jo bare lenger og lenger. Er det ikke når man blir ordentlig gammel at man endelig har tid og erfaring nok til å sette pris på livet i alle sine dimensjoner? En kompis av meg som nå er blitt femti sier at det er når han blir åtti at han skal prøve alt som er farlig, alt som er for risikabelt å holde på med midt i livet eller i ungdommen. Tenk all den fete musikken man kan oppdage som pensjonist, trippende på syre?

For gubbe-begrepet speiler mer enn bare alder. Det speiler tilfredshet, nedadgående interesse for verden rundt seg og mindre investering i fremtiden. Eller som Else Michelet definerte det: «En gubbe er en mann som har tenkt de tankene han hadde tenkt å tenke.» Og som mer enn gladelig repetererer dem uten å ta inn nye.

Hvitsnipphobbyrockerens liste 

I 2014 kåret Dagens Næringsliv tidenes hundre beste debutalbum. Listen var satt sammen av hvitsnipphobbyrocker Thorstein Selvik og hans undersåtter, og ga tilløp til festlig debatt.

Blant flere forutsigbart kritikkverdige momenter var at listen opplevdes svært baktung, og at vår nære fortid og samtid ikke virket særlig innsiktsfull eller engasjert representert. Listen kunne, kremt, objektivt sies å være særs, jepp, gubbete.

Selvik (den gang unggubbete 55) tok selvsagt til motmæle og namedroppet i affekt et par, for ham, nye unge artister, for å vise at han ikke bare satt hjemme og gnukket på verdifulle Laurel Canyon-plater.

Det ble selvsagt nok en gavepakke til de unge og, ifølge Selvik, historieløse kritikerne av listen. For artistene Selvik nevnte var: The Strokes, verdens største hypeband da jeg var gammel tenåring i 2001, rapperen Eminem som slo gjennom på slutten av 90-tallet, og den nå over 50 år gamle overgriperen R. Kelly.

Lær av ungdommen

Jeg tar ikke opp denne tråden for å være kjip. Selv skal jeg aldri få lov til å glemme intervjuene jeg ga en periode i slutten av tenårene, da jeg ikke sjelden likte å gi uttrykk for min indignasjon over hvor historieløse min egen generasjon var når det gjaldt pre-rock-komponistene jeg svermet for: Kurt Weill, Irving Berlin og Duke Ellington.

Jeg husker også, i svake øyeblikk, hvordan jeg i et veldig tidlig intervju elegant avviste all amerikansk musikk som uinteressant. 

Poenget er at unge og eldre har fullstendig forskjellig tidsregning og perspektiv. Men heller enn å insistere på at en henger med i svingene, gjør voksne, selverklærte musikkautoriterer lurt i å tilnærme seg ungdommen og samtidens musikk med den samme respekt og nysgjerrighet som de sikkert ofte kunne ønske at ungdommen viste deres gylne æra. 

Enda verre er det med gubber som ennå ikke har skjønt at respekt fra unge ikke kan kreves, men må fortjenes. Gamle gubber burde i stedet lære av ungdommen, som iskaldt overser alt de ikke er interessert i. Eller eventuelt av Bjørn Eidsvåg, som til tross for peak gubbealder via Twitter ofte har vist en sunn og entusiastisk interesse for yngre musikeres ideer, samtidig som han tydelig kjenner sin egen styrke og plass som artist i mylderet. 

Skrillex og PSY – vår tids store?

Den tross alt entusiastiske Selvik og hans gutteklubb er selvsagt ikke alene i sin gryende gubbedom. Den amerikanske forfatteren Rick Moody er nesten jevnaldrende med Selvik og har skrevet flere flotte bøker som har blitt til gode filmer, ikke minst The Ice Storm, som gjorde inntrykk på meg i tenårene.

Han skrev i 2013 en idiotisk artikkel i amerikanske Playboy der han gikk gjennom hvert av rocketiårene og dets fremste rockeikoner, for så å ende i nåtiden med en skuffende svak gruppe av artister. Moodys 2010-tallsikoner var Skrillex, Robin Thicke, PSY og Taylor Swift, og ut fra dette lengter han uunngåelig tilbake til egen ungdom da Dylan, Led Zeppelin og The Who «betydde noe».

Med all respekt for Skrillex, Robin Thicke, PSY og særlig hitmaskinen Swift kan jeg til en viss grad forstå Moodys skuffelse, om gruppen han hadde håndplukket virkelig skulle vise seg å være de ypperste, mest toneangivende musikalske ikonene av vår tid.

Et tilsvarende nærsynt utvalg fra 80-tallet ville kanskje vært Thomas Dolby, Paul Young, Jive Bunny og, tja, hva med en hybrid av Kim Wilde og Susanna Hoffs? Men Moody vil at samtiden skal feile. Han vil at hans gullalder skal vinne. Han er selvsagt ikke rett mann til å bedømme hvem som vil stå igjen som 2010-tallets musikalske ikoner. Han aner ikke hva som virkelig skjer i nåtid. Han er for mett, for gammel, og det er i seg selv ingen synd, om han bare hadde hatt visdom nok til å overlate jobben til mer offensive krefter.

Da Moody møtte kritikk, modererte han særlig sin gjennomsiktige forakt for den åpenbart begavede låtskriveren Swift, ved å tilstå at også han i sin uvitende ungdom hadde nytt «tullete» musikk, før han ble voksen og kom på bedre tanker. Han ville med andre ord bare advare ungdommen på forhånd om dette fenomen. Og med ett greide Moody å være mer belærende enn selv jeg var på mitt aller eldste og mest gubbete. 

Komisk ignorant

Å spå karriereløp og populærkulturell innflytelse er ingen spøk, spesielt når man ikke lenger har fingerne på pulsen, men på fjernkontrollen. Når Moody videre nevner den sympatiske britiske sangeren Adele som sin generasjons eneste virkelige talent, blir det hele komisk ignorant.

Adele er en oppløftende suksesshistorie i en turbulent platebransje, bevares, men slike utsagn sier mest om hvor lite nysgjerrig og orientert avsenderen er, på samme matleie måte som når Keith Richards klager over rap og hip hop generelt, for så å si at den eneste nye artisten han liker er Ed Sheeran. Det er da nærliggende å tro at det også kan være den eneste nye artisten Richards har hørt om. 

Subjektivt minefelt

Det er liten tvil om at det populærmusikalske feltet utviklet seg eksplosivt og fort på 60-tallet, og at mange av oppdagelsene ennå preger dagens popmusikk. Men å nyte gammel og ny pop skal ikke måtte være en historietime eller en øvelse i takknemlighet.

Det er så klart dette med tid som gjør enhver sammenligning så poengløs. Når tiås settes opp mot hverandre, hva er det vi da håper å måle? Hvor bra eller dårlig man selv hadde det på det tidspunktet i livet? Eller hvordan det oppleves på avstand? Følelsen av noe som var viktig der og da, versus en fornemmelse om at noe viste seg viktig for utvikling som skulle komme? 

Musikk er allerede et subjektivt minefelt, lenge før vi insisterer på å sammenligne våre høyst personlige opplevelser og konkurrere i å eie umulige sannheter om noe så elastisk og nådeløst som tid og minner.

Og så er det jo tiden som gjør tidligere forbigåtte artister som gjerne ble sett på som utskudd i sin samtid, spiselige for nye generasjoner, når enten teknologien eller moten har tatt igjen den egenrådige artisten. Det er slik vi ser at nåtidens gjengse streitinger med tiden kan omfavne artister de kanskje aldri engang ville kommet i kontakt med om de levde på samme tid som artisten.

Kanskje har gubbene rett i at musikk og artistidentiteter i større grad konsumeres uforpliktende i dag, på samme måte som motebevisste ikler seg et eksklusivt, gatesmart merkeplagg, eller vi sverger til en hipp restaurant i et sjarmerende gammelt, nyrestaurert arbeiderklasselokale. Spørsmålet er om tiden som har gått er selve premisset for at denne eldre, nyoppdagede musikken plutselig blir attraktiv for et nytt publikum, eller om dette publikummet ville gjenkjent tilsvarende kvaliteter i samtidige artister.

Å gi fra seg retten til å sutre

I all sin mimrende glorifisering av epoken Gubben selv følte seg påkoblet til og var inspirert av, glemmer han at vi alle er dømt til å vasse rundt i en lapskaus av det beste og verste samtiden har å by på, og den prøver hver dag å forføre oss til å si de magiske ordene: «Det var bedre før».

Søken etter nye opplevelser som stopper tiden skjer på eget ansvar. Og redigeringen står vi selv for. Med nok avstand husker en først og fremst den fabelaktige musikken fra hvert tiår (og for mange aller mest intenst «sitt» tiår), mens havet av ubrukelige albumspor, feilslåtte debutanter og band som i et forvirret øyeblikk virket geniale i virvaret av publisitet og vår iver etter å være med på notene, faller bort. Heldigvis. Men om man gir opp å lete selv, går man glipp av mye gull. Og da har man også sagt fra seg retten til å sutre.

 

Essayet ble først publisert i Sondre Lerches essaysamling «Alle sanger handler om deg», under tittelen «Refleksjon over gubbesmerter». Boken ble utgitt på Flamme Forlag i 2020. Teksten er publisert på GAFFA.no i nedkortet versjon med tillatelse fra forlaget. 

Sondre Lerche (39) er en av landets mest anerkjente popartister. I 2022 ga han ut sitt 12. studioalbum, «Avatars of Love». Han er også aktuell med headlinerkonsert på Øyafestivalen i august. 

ANNONCE