INTERVJU: – Dette er en plate jeg ikke trodde jeg kunne lage

Det har vært som en intens trip, forteller Sondre Lerche og fortsetter:

– Det er noe helt spesielt med denne platen. Det har vært akkurat slik man ønsker at hver plate skal være, at man skal klare å lage noe man kan gå i krigen med. Det er jo ikke sikkert folk kommer til å like det du har laget, men du må selv vite hvorfor du som artist på død og liv skal dele det. Men denne platen…

Sondre Lerche ser ut i rommet i sin egen stue og tenker.

– ... jeg har aldri opplevd maken. Hvis dette er peaken, kan jeg leve med det. Dette er en plate jeg ikke trodde jeg kunne lage.

Kan jeg skrive dette? Kan jeg si dette? Kan jeg få det til? Slike tanker har sust gjennom hodet på popstjernen, men hver gang har han gått for det – med suksess. Det har vært en flytsone av en annen verden, forklarer han og gjenforteller hvordan han også spurte seg selv: Kan en av låtene være ti minutter lang? Kan den det? Med bare masse tekst? Han refererer til låten «Dead of the Night».

– Det er en slik låt jeg aldri i livet trodde jeg kunne skrive. Kan jeg romme noe slikt? Kan jeg bære det?

Rørt anmelderkorps

Anmelderne har sagt sitt. Lerche hadde skjønt det selv, at det han hadde laget, ikke var en vanlig Lerche-plate. Det er nemlig vanskelig å finne et mer unisont, ekstatisk hyllningskor over en norsk plate i de siste årenes musikkjournalistikk. Hele anmelderiet virker rørt. 

Espen Borge i NRK kaller det et av tidenes norske album. Arvid Skancke Knutsen i Klassekampen kaller det Lerches mesterverk. Arild Rønsen i Puls mener det er så overveldende bra at han ikke finner ord, og kaller det et «slags livsverk». Audun Vinger i DN mener Sondre Lerche nå er på høyde med de største, og da mener han... de aller største.

Foto: Emil Vestre / @iskremil

Japansk ambient i stallen

Da vi møtte Sondre Lerche visste han ingenting om den forbløffende mottakelsen som var i vente. Vi møtte ham hjemme i «stallen» på Grünerløkka. En liten hestestall i en av Oslos bygårder, nå omgjort til et arkitekttegnet, lite og skjønt hus. Toalettet er nærmest gjemt i en skapdør, trappen opp til andreetasje er livsfarlig og vinduene ut til resten av bygården er gedigne.

– For meg blir det kanskje bare nok en scene, spøker han.

– Men de kom raskt over at det bor en C-kjendis i bygården, forteller Lerche, eller L. Vaular som det forvirrende nok står på ringeklokken. Sondre L. Vaular.

I bakgrunnen snurrer en vinyl med japansk ambient fra 80-tallet, slik det ofte gjør hjemme hos Lerche.

De siste tiårene har han hatt en musikalsk dragning mot abstrakte, ambient-terreng.

– Det er en befrielse å høre på musikk som ikke har noen av de samme markørene som det man lager selv. Du må være interessert i nesten allslags musikk, hvis ikke stopper det opp. 

På den canadiske grenseovergangen

Under pandemien flyttet Sondre Lerche hjem fra USA etter 15 år over Atlanteren. Der har kjendistilværelsen vært annerledes.

– Jeg har lenge lurt på hvordan du beskriver artisten Sondre Lerche til noen som ikke vet hvem du er?

– Artister er jo som regel selv den dårligste til å gjøre det. Alle går vel rundt med et slags ego om at det er umulig å definere seg selv. De gangene jeg oftest har måttet gjøre det er når jeg har vært på turné og krysset grensen fra USA til Canada. Der må du gjennom toll og så videre, og da spør de ofte:

      «Oh yeah, okay, so you’re a band?», og så sier jeg

      «Yeah, it’s actually me, I’m a solo artist»

      «What kind of music do you do?», spør de og så føler jeg meg alltid like hjelpeløs.

      «Well, its kind of… very melodic. Pop music, but kind of alternative».

– Og så hater jeg alt jeg sier. «Little bit of…», fortsetter jeg og så angrer de selvsagt på at de har spurt i det hele tatt. De skal jo bare stemple passet ditt og så kan jeg komme meg til helvete ut, liksom. Så jeg har gitt opp det der.

Han stopper opp et øyeblikk, og tenker på ny over spørsmålet.

– Jeg liker å gjøre mye forskjellig, og musikken er et fristed hvor man dyrker uavhengighet i livet. Jeg føler meg uavhengig fra andres forventninger. Det er en av de største gledene jeg har.