Artikkel

ÅRETS BESTE UTGIVELSER: Ikke nå, Lerche, midt i kjærlighetsrusen!

Når du aner fred og ingen fare, kommer tekstenes realitet og heller isvann i ditt kokende blod.

GAFFA innleder juletiden med en tekster om årets beste norske utgivelser. Fra tidligere har Hannah Kleiven skrevet om Spielbergs, Aftenpostens Eivind August W. Stuen om Selma French, Metallurgis Fredrik Schjerve om Hypermass og Nora Marie Mjølhus om Tommy Tokyo. I dag skriver GAFFA-anmelder Hugo Herrman om Sondre Lerches «Avatars of Love». 

__________

Første gang jeg hørte Avatars of Love var på en middag tidlig i april. Lerches nybakte, fortsatt rykende ferske album ble pakket ut av plasten og lagt på platespilleren for å akkompagnere kvelden. Det tok en liten stund før Lerche trengte gjennom maten, praten og latteren rundt bordet, men øyeblikket kom da beaten på «Summer in Reverse» slentret målrettet luggende ut av høyttalerne og spente bein på de pågående samtalene i rommet. 

Etter det hørte jeg mye på albumet, men ettersom tekstene gradvis tok over for den smekre beaten, begynte problemene.

Please, ikke midt i rusen min
Tilfeldighetene ville nemlig at albumet ble sluppet samme uke som jeg ble stormforelsket. Og Lerches syn på kjærligheten står med beina godt plantet i hjørnet hos «realistene». De uttaler seg alltid med stor tyngde og masse erfaring, men ikke minst med knuste hjerter. Og for en i min situasjon, som helst ville fortsette å leve på en sky så lenge som overhodet mulig, fortonet Lerches tekster seg som grusomt kyniske. Hvem vil vel høre noe om «The Other Side of Ecstasy» midt i den deilige rusen?

Og dette er så gjennomgående for albumet at det nesten virker utstudert. Lerche lurer deg inn med deilige beats, smektende strykerlinjer, bossa nova og i det hele tatt en glimrende produksjon. Men så, når du aner fred og ingen fare, kommer tekstenes realitet og heller isvann i ditt kokende blod.

We came very close, and yet not very far
Could we ever be more than an avatar?
Avatar of love

Så mitt forhold til Avatars of Love har vært elsk/hat hele tiden. Jeg følte et ubehag i møte med kynismen i tekstene, samtidig som jeg følte at han på dette albumet også heier frem den typen kompromissløs forelskelse som jeg mente jeg opplevde. Han var som en engel og djevel på skulderen. 

Kan man sende Lerche til kjæresten?
Lerche betrakter kjærlighetssituasjonene utenfra og spør seg (og meg): hvem var de folka dette skjedde med? Hvor stor del av min kjærlighet og mitt begjær var meg og hvor stor del av det var rollen jeg tok på meg og effektene jeg brukte til å simulere den? Tekstene reflekterer over disse kjærlighetseffektene, klisjeene, iscenesettelsen av seg selv i de ømme øyeblikkene. 

Og dette stakk jo. Det traff. Som andre nyforelskede sendte jeg og min utkårede hverandre spillelister.  Jeg vurderte låter fra Avatars of Love på hver eneste en, men Lerches tekster er ikke noe man føler seg trygg på å sende sin store kjærlighet sånn helt uten videre. Jeg ble stadig tvunget til å se meg selv utenfra der jeg satt og laget spillelister med velvalgte låter – kjærlighetseffekter av første klasse. Det hjalp heller ikke at Lerche på tittelsporet lister opp en rekke av de emosjonsregulerende låtene han har brukt å identifisere seg med i kjærlighetens gode og vonde stunder – allerede det en hån.

Men som om ikke det var nok, så matchet både flere låter og artister på Lerches liste dem jeg og dama hadde sendt hverandre. Makan!

Uthengt og heiet frem
Grunnen til at dette albumet treffer meg som det gjør, er at Sondre Lerche har levert noe som til tider virker så ærlig at det føles konstruert – men det er det jo. Mesterlig konstruert. Sammensetningen av tekst og musikk er aldri tilfeldig og nesten alltid kontrasterende. Lerche styrer stemningsskuta med stødig hånd og loser lytteren bestemt dit han vil.

Avatars of Love har tilranet seg en stor plass i hodet mitt. Jeg har ikke klart å slutte å høre på det. Jeg har følt meg gjennomskuet, uthengt og latterliggjort av Lerche, men også hyllet og heiet frem, selvsagt. Det har vært provoserende, men helt fra den middagen i april har det truffet noe hos meg som jeg aldri før har opplevd med et norsk album fra denne siden av 2000-tallet. 

 

ANNONCE