Artikkel

ÅRETS BESTE UTGIVELSER: Metalldebutanter utfordrer de største

Gudene vet hvorfor trøndergutta i Hypermass ikke har fått metall-Norges samlede øyne på seg med debutalbumet «Empyrean». 

GAFFA innleder juletiden med en gjennomgang av årets beste norske utgivelser. Fra tidligere har Hannah Kleiven skrevet om Spielbergs og Aftenpostens Eivind August W. Stuen om Selma French. I dag skriver Metallurgis Fredrik Schjerve om Hypermass’ debutalbum.

__________


Albumet Empyrean er en debut som oser av entusiasme, kreativt overskudd og ikke minst selvtilliten til et ungt band som vet at de er i ferd med å feie konkurransen av banen. Hypermass filtrerer sine høymoderne og tekniske påfunn gjennom en kommersiell, melodisk dødsmetall-linse, hvilket utstyrer albumets ni låter med både tårnende kompleksitet og dødelig presisjon.

Fra de spenningsbyggende dronene og futuristiske synthene som hever sceneteppet på «The Constant», til de massive, cocky groovene som loser oss ut på avslutningssporet «Motherdome» – Empyrean er en ubestridelig musikalsk triumf fra start til slutt. 

Menneskets dragning mot intethet
I tillegg er det tydelig at kvartetten har nedlagt betydelig med tid og krefter i utformingen av skivas tematiske vinkling. Empyrean er både dommedagsprofeti og filosofisk avhandling på en og samme tid, der den sentrale problemstillingen dreier seg om hva som skal fylle tomrommet etter gudene i vårt nylig sekulariserte samfunn. 

Til tross for all elendigheten som fulgte med, tjente religionspraksisen tross alt en viktig funksjon; hvilket var å samle fellesskapet bak en felles forståelse av det som bringer mening i tilværelsen. Mennesket har et innebygd behov for mening, og ved å fjerne det felles forståelsesgrunnlaget hevder Hypermass at vi har åpnet døren for hittil ukjente og potensielt ødeleggende ideologiske krefter. I tillegg til livsinstinktet føler mennesket nemlig en sterk dragning mot intethet, og det er denne dragningen som legger føringen for nedrivningen av gamle idealer som karakteriserer kulturen for øyeblikket.  

Dette er åpenbart et temmelig pessimistisk utgangspunkt selv til metallskive å være, og med det kunne debuten til Hypermass stått i fare for å bli en overveldende depressiv affære. Det er dog mer ved Empyrean enn bare tematikken, og det er nettopp i musikken at vi finner motvekten til det evinnelige mørket som regjerer i låttekstene. For hvor er pessimismen i den heseblesende instrumentalspillet som åpner showet på «The Constant»? Hvordan er det mulig å være nedtrykt når «The Degenerate Strain» bombarderer deg med et utall av årets beste metalliske ideer? Hvordan kan man unngå å trekke på smilebåndene når åpningssporets livlige synther returnerer på refrenget til «Empyrean» i form av storslåtte, tårnende gitarstemmer?

Utfordrer de største
Gleden og entusiasmen i musikken til Hypermass er såpass altoppslukende at den nesten fullstendig annullerer tematikkens mørkleggende effekt. Når Empyrean spiller på anlegget er det kun én ting som står i hodet på meg, og det er å suge til meg så mye av bandets inspirerende og fargesprakende ekstremmetall som overhodet mulig.

Over de seks månedene skiva har vært ute har den aldri vært i nærheten av å stagnere; tvert imot så markerer den seg som en stadig større utfordrer til noen av årets største metalliske begivenheter. 

Det er bare å tro og håpe at jeg snart vil få muligheten til å høre «Hivemind» og «Behind the Leviathan» tordne ut over Ekebergsletta, og at de neste årene vil være rettferdige mot Hypermass – Metall-Norges mest lovende debutanter. 

Fredrik Schjerve driver til vanlig bloggen Metallurgi sammen med Alexander Lange.

ANNONCE