Artikkel

Det lukter tenåringsopprør blandet med 30-års-krise

GAFFA.no - alt om musikk

28 år etter frontmannens død, ser GAFFA tilbake på det ikoniske albumet Nevermind.

5. april var det 28 år siden at Nirvana-frontmann Kurt Cobain gikk bort i en alder av bare 27 år. Etter å ha intellektualisert den ellers på den tiden ganske hjernedøde rockemusikken med albumet Nevermind i 1991, tok Kurt på tragisk vis livet sitt noen år senere. GAFFAs Jim Knutsson vender nå tilbake til albumet, og det viser ingen tegn til aldring!

Den legendariske hitsingelen og kanskje den beste introduksjonen på et album noensinne, «Smells Like Teen Spirit», starter med et fengende gitarriff som minner om Bostons «More Than A Feeling». Så eksploderer låten fullstendig når bandets da nye trommeslager Dave Grohl (i dag frontmann i Foo Fighters) setter i gang en discoinspirert beat, og Krist Novoselic faller inn med en vakker, tilbakelent basslinje i versene.

Musikkvideoen, som foregår i det som skal se ut som en typisk amerikansk videregående skole med tilhørende komiske effekter som anarkistiske cheerleaders, ble spilt døgnet rundt på MTV. Noe som hjalp bandet med å selge sin frekke, apatiske og uberørte lyd og image. Ikke bare luktet det revolusjon i det sørgelig innhyllede musikalske landskapet som hersket på denne tiden, men det luktet fullstendig av ankomsten av noe nytt som slår alle dører inn og tar over scenen.

Tittelen «Smells Like Teen Spirit» kom fra da Kathleen Hanna, sanger i riot grrrl-bandet Bikini Kill, skrev «Kurt Smells Like Teen Spirit» på veggen mens Kurt lå og sov. Hun refererte til tenåringssdeodoranten, men Kurt tolket den feil som et revolusjonerende slagord.

Tekstlinjer som «I’m worse at what I do best, and for this gift i feel blessed» og «I found it hard, was hard to find, oh well, whatever, nevermind» vitnet om en helt ny måte å skrive tekster på , og man kan begynne å bli med på fester bare ved å si «Here we are now entertain us»

Bandets anarkistiske holdning var også tydelig i det britiske TV-showet Top Of The Pops, der de snirklet seg gjennom showet da de ble tvunget til å spille over et backtrack. Kurt forsøkte derfor å etterligne The Smiths frontmann Morrissey, mens resten av bandet overdrev og spilte helt i utakt.

Det er alltid vanskelig å følge opp et debutalbum, men produsent Butch Vig (i dag medlem av Garbage) klarte å fange bandets rå uttrykk fra debuten Bleach fra 1989 og polerte det til en herlig blanding av punk og pop, som i denne saken bør kalles grunge. Den dynamiske oppskriften med myke, rolige, melodiske vers som eksploderte til støyende refrenger og ditto riff hadde tidligere blitt laget av inspirasjonskilder som Pixies, men aldri til en slik perfeksjon.

Både de helt akustiske låtene, som mørke og virkelighetsbaserte «Polly» om en 14 år gammel jente som ble kidnappet, torturert og voldtatt, og myke, cello-akkompagnerede og avsluttende «Something In The Way» deler uttrykk med rå, direkte punklåter som «Territorial Pissings» med sin parodiske intro. Sistnevnte ble spilt på talkshowet Friday Night With Jonathan Ross, ettersom bandet hadde sett seg lei av å spille den lovede hitsingelen «Smells Like Teen Spirit» og i stedet angrep både instrumenter og forsterkere. De tre versene i den korte punklåten byr på linjer som «when I was an alien, cultures weren’t opinions», «never met a wise man, if so it’s a woman» og «just because you’re paranoid, don’t mean they’re not after you.»

I sangene «In Bloom» og «Come As You Are», der sistnevnte har klare musikalske referanser til Killing Jokes sin låt «Eighties», fortsetter Nirvana å vise sin mørke humor både visuelt og tekstmessig med linjer som «sell the kids for food» og «take your time, hurry up, choice is yours, don’t be late». Den sistnevnte teksten Blink-182 skulle senere referere til i «Adam’s song», da Mark Hoppus sang «I took my time, I hurried up, the coice was mine, I didn’t think enough».

Mens Kurt Cobain ble hyllet som et geni for tekstene sine, sang han «I don't mind, I don't mind, I don't mind, I don't mind, mind, don't have a mind». Bassist Krist Novoselic spilte ofte barbeint under de kaotiske konsertene og demonstrerte sin unike og melodiske swing i sangen «Lithium», der Kurt blander strålende sorte humoristiske vers som «I'm so ugly, that's okay, 'cause so are you» og bare ropte «yeah» om og om igjen i de eksploderende refrengene.

Frustrert over hvor vanskelig det var å spille inn «Lithium» i studio, begynte Kurt plutselig å jamme, og resten av trioen fulgte den eksplosive reisen som endte i et hardt og freaky nummer kalt «Endless, Nameless», som ble skjult etter cirka 10 minutter i siste sang på platen. I frustrasjonen høres de best ut.

Albumcoveret med en naken baby som svømmer mot en dollarseddel hengende på en fiskekrok er like ikonisk som musikken, og ingen i bandet hadde noen anelse om hvilken suksess de ville oppnå med dette albumet. De ville snart bli regnet som tidens største rockeband. En suksess som også skulle vise seg å være for tung for Kurt Cobain å bære på sine skuldre.

ANNONCE