Her er Freddie Mercurys 10 beste sangprestasjoner

Som en hyllest til bandet og den sangikonet har vi samlet en liste over de 10 beste sangprestasjonene mannen med den begavede stemmen ga verden. 

10: ”Who Wants to Live Forever” – A Kind of Magic (1986)

Vi starter med en av Queens sanger i et litt lavere tempo. Den går fra å være orgel- og stryker-drevet hvor gitarist Brain May tar seg av syngingen. Deretter kommer Freddies stille vers som eksploderer i en vokal kraftprestasjon. Det er først etter dette trommene og gitaren kommer seglene inn og skaper en power-ballade av de sjeldne. Derfra og ut gir Mercury alt med storslåtte fraseringen som sender gåsehud hele veien ned ryggen. 

9: ”Don’t Stop Me Now” – Jazz (1978)

"La være å stoppe meg nå" – ja, vi kan jo prøve. Som om vi overhodet hadde noen sjanse. Å levere en melodi til perfeksjon i dette tempoet og dette toneleie er en ordre som kun de beste sangerne kan forsøke seg på.

8: “Mother Love” – Made In Heaven (1995)

Dette er en av sangene fra jubileumsalbumet som ble skrevet og innspilt i 1991 og ikke ligner veldig på de tidligere opptakene fra Freddie Mercury. "Made In Heaven" var den aller siste sangen Mercury rakk å spille inn. Han spilte inn alle passasjene frem til tredje vers, hvor bandet ble enige om at han heller burde gå hjem, hvile seg og komme tilbake med ny energi.

Han kom dog aldri tilbake til studioet. Derfor er det May som synger det siste verset i sangen.  

7: ”Radio Ga Ga (Live)” – Live Aid Concert (1985)

Den ikoniske sangen "Radio Ga Ga" fra albumet The Works (1984) er en av de som ble fremført på den nærmest mytiske konserten på Wembley Stadium i 1985. Der leveres den mesterlig av både band og Freddie. 

Denne konserten er høydepunktet i spillefilmen Bohemian Rhapsody, og scenen er nesten en én-til-én gjenskapelse av det historiske øyeblikket. Rami Malek er frontmannen i filmen, men syngingen er en kombinasjon av Malek, originale Mercury-takes og en stemmemessig dobbeltgjenger ved navn Marc Martel – et av de menneskene i verden som er tettest på å kunne synge som Mercury. 

6: ”Another One Bites The Dust” – The Game (1980)

Selv om Freddie mestrer å disponere sin råhet med eleganse, er det en fornøyelse å høre en hel sang hvor han får være bad ass. I "Another One Bites The Dust" er det full maskin på attityde i både vers og det meget simple refrenget som likevel nærmest sprenger av potens. En sann banger. 

5: ”I Want It All” – The Miracle (1989)

Dette er en av bandets mest rocka sanger og det beste eksemplet på en av mange ting Freddie Mercury mestrer: nemlig å synge enormt teknisk og klokkerent, men likevel få det til å lyde spontant og skittent. Selvfølgelig har også denne sangen sitt motstykke til akkurat det, hvor energien tas ut og vi blir påminnet hvor vidunderlig den rolige siden av mannens vokal også er. 

Men det er likevel en sang som bæres mest av den såkalte distortion som kjennetegner rockesangere, en rusten, hes lyd som gir problemer med stemmebåndet om man ikke vet akkurat hva man driver med. Freddie bruker denne effekten veldig ofte, men særlig på denne sangen er vokalen er rockevokal-demonstrasjon uten like. 

4: “Bohemian Rhapsody” – A Night at the Opera (1975)

Denne er utnevnt av mange som den beste Queen-sangen og av flere som tidenes sang. Likevel er den ikke mest kjent for frontmannens vokal, men mer for de instrumentale genistrekene og korarrangementene, som Freddie også naturligvis er en del av. 

Likevel skal selvfølgelig ikke Freddie Mercurys vokal underkjennes overhodet. På beste Mercury-vis er det både rolige, luftige passasjer, så vel som rå styrke. De mange forskjellige sjangertrekkene som er sammenblandet i dette mesterverket bæres alle i mål av frontmannen. 

3: “Somebody To Love” – A Day at the Races (1976)

Dette er kanskje den mest catchy sangen av de alle. Kompositorisk er den noe som hører til landeveien, den durer og går i samme retning, men i motsetning til slike sanger er den aldri i nærheten av å bli kjedelig. 

Det er det Freddie Mercury som sørger for. I motsetning til for eksempel "Bohemian Rhapdsody" som rett i forveien er et spennende spor, krever "Somebody To Love" at frontmannen bærer sangen og gjør den interessant. 

Det gjør han i aller høyeste grad. De små fraseringene her og der, endringene fra vers til vers, refreng til refreng gjør at dette er en leksjon i hvordan oppfylle rollen som virtuos vokalist. 

2: “We Are The Champions” – News of the World (1977)

Her har vi kjerneeksemp

let på en Queen-sang med rå og rendyrket power – ikke minst på grunn av vokalen som starter rolig, men eksploderer i et brak av lange toner i et refreng som bare vokser og vokser: Villere, høyere, villere.

Dette er en teknisk prestasjon ut

en like, men også anvendt i en sang hvor det er fullstendig passende og glir inn som hånd i hanske. Det er jo i utgangspunktet alt for mye, men det er på samme tid akkurat det sangen legger opp til. Derfor, på en eller annen måte, ender man opp med å tenke at det er akkurat passe med altfor mye ...

Ikke mange sangere har vært i stand til fremføre denne sangen, og ihvertfall ikke med en slik letthet og overbevisning som det Freddie Mercury demonstrerer i sangen som er kjent over hele den vide verden. 

1: “The Show Must Go On”

– Innuendo (1991)

Dette er den mest hjerteskjærende av dem alle. Da Innuendo ble innspilt var det ikke lenger noe tvil om at Freddie Mercury var tett på å skulle se sin egen død i øynene. (Albumtittelen betyr for øvrig "antydning" eller "hentydning"...)

Brain May forteller at da han presenterte den endelige demoen for Freddie, hadde han sine tvil på om vokalisten ville være i stand til å levere sangens mest krevende vokalpassasjer på grunn av hans sykdomstilstand. Men til Mays overraskelse tok Mercury en shot med vodka like før innspillingen og sa "Jeg fuckings gjør det, darlig!". Resultatet taler for seg. 

Det er en klisjé å si at en sange

r vrenger sin sjel ut, men i nettopp dette tilfelle synes uttrykket å treffe perfekt. Mercurys kamp for å fysisk kunne gjennomføre denne sangen på akkurat denne dagen, ble neppe foreviggjort som en utslitt mann som såvidt når målstreken, men som en siste sluttspurt av kraft, uttrykk, smerte og musikalsk overlegenhet. Denne sangen etterlot et stykke av mannens sjel til oss – og det vil for alltid leve videre.