Rotten Tomatoes: 67% , IMDb: 6.5
Sløtface har vært gjennom et aldri så lite hamskifte de siste årene etter at bassist Lasse Lokøy og gitarist Tor-Arne Vikingstad forlot gruppen i 2022 (samt trommeslager Halvard Skeie Wiencke i 2018).
Igjen står vokalist Haley Shea og en rekke meritterte musikere med bakgrunn fra band som Razika, Aiming for Enrike, Hammok og Honningbarna. Nye Sløtface velger likevel å gå for en mer fronfigursentrert tilnærming, hvor det virker som at Shea er den som "er" Sløtface om dagen, blant annet pressebilder og SoMe-tilstedeværelse tatt i betraktning.
Nylig har bandkollektivet/soloprosjektet sluppet det sterkt konseptuelle albumet Film Buff, med Shea i spissen og produsent Preben Sælid Andersen (Death By Unga Bunga, Hajk) bak spakene.
"I Used To Be A Real Piece Of Shit" setter umiddelbart tonen, med hule drømmer om et liv i Miami og kvalene fra å ha et litt for stort ego. Definitivt noe du kunne hørt i åpningsscenen til enhver coming-of-age-film. Sounden er trygg og solid, som man jo kan forvente av et voksent indieband.
Shea fortsetter å manøvrere mellom troper og klisjeer med "Leading Man" og "Final Gørl". Sistnevnte stikker seg ut som albumets første, litt forutsigbare, akt.
Så tar det seg mer opp.
"Ladies Of The Fight" og "Lift Heavy "handler om å sparke ræv (noe låtene også gjør), mens "I Confess, I Guess" tar for seg en noe dypere tematikk i usikkerhet, konformitet og forhold til religion i tidlige tenår.
Her begynner låtskrivingen til Shea å bite mer tak i meg. Jeg lytter.
"Charlie Calls" og "Tired Old Dog" tar oss en tur innom søskenkjærlighet, fortvilelse og ønsket om å falle til ro, i det som nettopp er albumets roligste parti.
Stille før stormen?
Til dels.
Scenen som males i "The Great Escape" er noe alle kan kjenne seg igjen i. I hvert fall om du har til vane å ende opp på nach med noen du absolutt ikke har noe til felles med, eller sitter alene i en klassegjenforening blant alle de du har vokst ifra for lengst, tenkende; "Jeg må vekk herfra, og jeg må vekk herfra akkurat nå."
Om du tar den følelsen av å være så til de grader malplassert og ukomfortabel, og ganger den med typ tjue tusen? Da får du "Quiet On Set". Dette er for meg albumets råeste låt. Bare sjekk den ut.
Helt til slutt, i siste scene, gir "Impression Of A Car Crash" oss fortellingen om en som gjør alt for å imponere og treffe publikum midt i hjerterota, uten å nå frem. Slik er det heldigvis ikke med selve låta, som er en fin avslutning på et okei pluss album med drøssevis av digge riff og fengende melodier, uten at man nødvendigvis blir totalt revet med.
Det hele oppleves som en litt typisk indiefilm: Et relaterbart manus, troverdige prestasjoner og akkurat passe med klisjeer. Det blir ikke noe Hollywood på gjengen i Sløtface, men det er kanskje helt greit.
