Høyere, lengre og enda bedre. Kvelertak har blitt «normale», men de er fortsatt uslåelige.
Etter tre album, der kurven bare pekte bratt oppover for Kvelertak, og hvert nye album overskygget det forrige, ble det en omveltning hos Stavanger-bandet. Forsanger Erlend Hjelvik forlot bandet, selv om han symbolsk stod for bandets unike sound, og da sluttet også trommeslager Kjetil Gjermundrød. I mellomtiden kom et album, Splid, som etterlot en stor del av fansen i villrede. Plutselig oppdaget de begrepet «variasjon» i musikken deres, i stedet for å gå berserk i 45 minutter uten pause uten å stille spørsmål ved tilnærmingen.Bandets femte album, Endling, fortsetter denne veien konsekvent, på en god måte. Bandet hadde også mer tid til låtskriving på grunn av pandemien.
Allerede videoen til «Krøterveg te helvete» antyder det: Det tas enda ingen fanger. Låtens albumversjon er, med sine knappe åtte minutter, effektiv på en måte. Bandet bruker rundt fire minutter på samme riff til det nesten går en på nervene.
Plutselig aner man nesten at bandets seks medlemmer trekker pusten dypt og skynder seg å bli gale. Det som skjer her i albumets nesten 50 minutter er eskapisme i sin reneste form. Og det fungerer. «Fedrekult» senker tempoet litt og blir dermed en ørekrok og, unnskyld, fengende, helt til dette sporet også eskalerer.
Veien fra Split fortsetter som sagt konsekvent. Kvelertak er blitt enda flinkere til å utnytte bandets musikalske frihet. Leadgitarriffet til «Likvoke» er perfekt for headbanging mens du vil rope med på refrenget.
Det er nok farlig å skrive, og fans av bandet helt fra starten av vil nok ikke lese dette, men alt dette hadde nok ikke vært mulig uten den nye forsangeren Ivar Nikolaisen. Erlend Hjelvik var en utmerket sanger, uten tvil, men Nikolaisen utvider bandets soniske grenser. I tittellåten «Endling» klarer han å komme seg gjennom sporet uten skrikende vokal, men bruker i stedet en kul punk-attitude. «Skoggangr» er dermed et prakteksempel på hva vi kan forvente av Kvelertak i fremtiden.
