Fire kvelder med bob hund

Dag 1:

Fanskaren til bob hund er stayere. De var der på sent 90-tall, ligner alle på en variant av min onkel, og er slik som meg; fulle av forventning. Dette er de tankene jeg gjør meg på vei inn på blå. Jeg og bob hund gikk egentlig igjennom et privat brudd i Gøteborg i mars dette året. Da dro jeg med godt mot for å se oppsetningen deres kalt «Den overkliga sanningen om bob hund» på Stora Teatern. Jeg skjønte at jeg ikke gikk til en vanlig konsert, men var likevel klar for noe surrealistisk kødd i bandets natur og god live-musikk (kanskje noe som lignet #bobhundopera, som de gjorde i 2015?). Det jeg ble møtt med i stedet, var en heller tørr monolog-tung scene-forestilling som dro oss igjennom bandets historie fra oppstarten frem tili dag. Det ble til dels reddet av de få musikk-innslagene innimellom all pratingen, men først og fremst en skuffelse. Etter konserten, på Gøteborgs kanskje aller bruneste pub la jeg ut om at dette orket jeg ikke noe lengre, og jeg bestemte meg for å slutte med idoliseringen av et band som bare mimrer.

Dette varte helt til Blå i Oslo publiserte at bob hund skulle spille fire forskjellige konserter fra 25.-28. oktober i år. Ikke bare skulle de spille konsert, de skulle også ta oss igjennom alle de fire tiårene bandet har vært aktive! Jeg glemte bort alle lovnadene jeg hadde kommet med på pub i Gøteborg og skaffet billetter umiddelbart. Likevel er jeg full av skepsis i folkemengden på blå. I forkant av disse fire konsertene har de gitt ut bok, de har sluppet et album med outtakes fra 90-tallet (Det allra näst bästa), og de har som nevnt turnert Sverige med konsert/show dedikert til bandets historie. Det er noe med hele opplegget som lukter av at nesten snart er over. Kanskje desto større grunn til å møte opp de neste fire kveldene?

De går på scenen en liten halvtime etter angitt konsertstart og drar i gang med det som er kjent som bandets aller første «ordentlige» låt: «Den ensamme sjömannens födelsedag». Etter det spiller de en outtake fra deres første album kalt «Edvin Medvind». Jeg snur meg til siden og ser massen av gubber rundt meg. De er alle like stolte over at de kjenner igjen låten. De nikker anerkjennende til hverandre og smiler. Vokalisten, Thomas Öberg, gjør et nummer ut av å gjøre narr av hvor stas publikum synes det er å høre disse låtene. Han snakker om de som står i baren på konsert og surmuler. De som mener at det varbedre før.

Videre i konserten får vi nesten alle de store hittene fra 90-tallet. «Tralala lille molntuss, kom hit ska du få en puss», «Nu är det väl revolution på gång?» og «Ett fall och en lösning» skaper alle tendenser til moshing foran scenen. Bob hund har visst to typer fans, de som ser de slik de så de i 1996 og de som står i ro og nikker anerkjennende med armene i kors. Jeg så de ikke i - 96, men faller likevel et sted imellom. Setlisten er god. De spiller ikke bare låter fra 90-talls diskografien, men alt blir pent flettet sammen likevel. Imellom noen av låtene får vi anekdoter fra bandet hvor de forteller om bandets oppstart. Jeg blir sjarmert i senk. Selv om anekdotene er lik de jeg hørte i Gøteborg, er det noe med situasjonen på Blå som gjør det mer spiselig. Her er musikken i fokus, og da kan de komme unna med mye.

Dag 2: 

På dag to blir jeg stående langt bak, ved miksebordet. Jeg tenker på det Thomas sa om «det var bedre før» gubbene. Det er visst her de skal være. De umiddelbare bekymringene jeg har etter den første kvelden er hvordan i alle dager de skal komme seg igjennom tre nye set med forskjellig musikk når alle de store hitene er fra bandets første tiår. Det skal vise seg at den bekymringen var unødig, jeg blir positivt overrasket av låt på låt. «Tinnitus i hjärtat» fremføres helt nydelig, og på «Harduingetmankandansatill?» settes det lys på den store diskokulen som henger i taket, og jeg kunne ønske jeg sto lengre frem i publikum. Jeg koser meg spesielt mye når de spiller hele «Den lilla planeten», en av mine absolutte favoritter.

Det jeg også skjønner, er at de selvfølgelig spiller flere låter om igjen. De har ikke lagt fra seg 90-tallet helt. Vi får en ny runde med de tre låtene jeg nevnte fra den første konserten. Det plager meg ikke et sekund, spesielt ikke når de løser låtene noe forskjellig fra gårsdagen. Dag to blir avsluttet med en helt vill lengre versjon av «Ett fall och en lösning», og selv om jeg står iblant en roligere del av publikum koker det godt. Hvis det var her «det var bedre før» gubbene skulle stå så virker de å være fornøyde.

Dag 3:

Dagene blander seg litt sammen, men hver kveld har noen tydelige holdepunkter som gjør konserten unik. Denne kvelden har de fått med seg norske Silja Sol. Jeg oppdaget bob hund ordentlig på samme tid som hun gjorde et cover av deres låt «Hjerteskjærende Rett». Låten ble først utgitt på albumet deres fra 2016, men i 2017 kom en versjon med både Silja Sol og bob hund. Når hun går på scenen med gitar og gjør sin helt nedstrippede versjon av den låten er det helt stille i publikum. Det er tidlig en fredagskveld, ingen fylleskrål ennå, ingen synger med, vi lytter bare hele gjengen, og jeg kommer ikke unna å bli litt rørt. Silja Sol blir på scenen når bandet går på og korer med på låten «Fantastiskt». Denne kvelden var dedikert til 2010-tallet, men det kommer nesten bare frem i anekdotene imellom låtene. Thomas forteller om da bandet solgte alle instrumentene sine for å så dra på turné og spille på lånte instrumenter. Tanken var at hvis de kom til Borås og spilte dårlig, så var det Borås sin feil, for det var de som hadde lånt vekk instrumenter til bandet. Det slår an.

Ellers får vi høre mye av de samme låtene som vi har hørt tidligere i uken. Nytt for kvelden er «Vi är såå lyckliga som bara olyckliga människor kan bli» fra 2019 og «Rockabilligt» fra 2016. Sistnevnte avslutter settet. Dette er en låt jeg ikke har noe til overs for på plate, men live er det en helt annen sak. Det blir et prakteksempel på hvor gode bob hund faktisk er på scenen. Selv om de ser merkelige ut og er seks menn på den scenen som på hver sin måte er lagd for å karikeres, så er de først og fremst utrolig talentfulle musikere. Nesten allebandmedlemmene har andre prosjekter gående enn bob hund. Iblant disse er det verdt å nevne gitaristen Conny Nimmersjös indie-pop band KC BABY, og den nye (for femten år siden) trommeslageren Christian Gabels solo-prosjekt 1900.

Dag 4:

Jeg vet ikke helt hva jeg forventer den aller siste kvelden, men jeg tenker på kanskje det ene utrykket Thomas har gjentatt hver eneste kveld «bob hund ger dig inte det du vill ha, vi ger dig det du behöver”. De åpner faktisk den siste konserten med åpningslåten fra deres første album, og det sitter som et skudd. Nok en gang. Vi får fire låter fra de nyeste utgivelsene deres, og imellom er det slager på slager. Et gjenhør med «Den lilla Planeten» er ikke feil, og siden det er lørdagskveld synger publikum enda litt høyere med på «Nu är det väl revolution på gång?». Thomas har gjort en manøver på hver av kveldene hvor han drar en stol ut i publikum og tar en av låtene der. Gjerne med en heldig publikumer som får holde mikrofonen. Denne kvelden blir det så klart «Festen är över».

Den fjerde kvelden er ikke ukens beste, for min del var det 2000-talls kvelden som virkelig stakk seg frem. Det den fjerde kvelden derimot er, det er den mest melankolske. De har hele uken vært ganske tydelige på når de er ferdige for kvelden. Bob hund har fagforent seg internt må vite, og de spiller ikke lengre enn de må. Uansett hvor hardt vi har prøvd, så er det ikke mulig å få klappet de tilbake på scenen. Det er noe deilig enkelt med det. Likevel klarer de den aller siste kvelden å lure meg. Det er ukens aller lengste konsert, og når de spiller «Rockabilligt» helt mot slutten har Thomas allerede uttalt at «nu är konserten över, det har den varit i tjugo år”. Den er grei tenker jeg, jeg har fått det jeg behøver. Men som i et innfall av medfølelse for oss fans får vi høre en låt til. De har spilt den tidligere i uken, men det tar ingenting fra øyeblikket. «Det skulle vara lätt för mig att säga att jag inte hittar hem, men det gör jag; tror jag» er nesten 10 min lang, og kan faktisk ikke bli lang nok når man står i publikum denne kvelden.

Etter konserten står jeg i kø for å få boken de har utgitt signert av bandet. Bak meg står det en annen engasjert fan og spør om de er utsolgte for bøker. Det har jeg nettopp overhørt at de er, og jeg overbringer den dårlige nyheten. Hun begynner å grave i veska etter noe som hun kan få signert, men finner ingenting. Jeg ble litt våt i øyekroken under kveldens siste låt og river ut en side fra boken min som hun kan få signert. Også utveksler vi noen favorittlåter. Hun liker «Våffeljärnet» og forteller litt om hvorfor. Jeg forteller om at jeg har vokst opp med «Ett fall och en lösning» EP-en, og hun humrer over at hun er dobbelt så gammel som meg. Rett før jeg skal få boken min signert sier hun «Vi er nesten litt i familie du og jeg» og takker for arket.

Det er alltid noe eget å se favorittbandet sitt (ja, de har fått tilbake tittelen), og spesielt når man kan bruke fire kvelder på det. Det er også en viss fare for at jeg er partisk i anmeldelsen min, men jeg kommer ikke unna den biten. Nå når opplevelsen har fått sunket inn er jeg redd jeg har sett bandets siste konserter i Oslo, og hvis dette er en slags oppladning til å legge opp syns jeg det er helt riktig måte å gi seg på. Jeg skal ikke konspirere, for det eneste jeg med sikkerhet kan si at jeg har sett, det er et band som i tekster, musikk, og utrykk har klart å holde seg relevante i fire tiår. Det er som Thomas sier om tekstene sine. Bob hund lager noe eller skriver noe uforståelig, også kommer meningen til med tiden.