Hokus pokus med Polly

Allerede Historisk

Polly Jean Harvey har vært aktiv gjennom fem forskjellige tiår. Med sin spade begynnelse i 1988 som vokalist, gitarist og saxofonist i det lokale Bristol-bandet, Automatic Dlamini, tok det ikke lang tid etter oppløsningen at hun breaket med sitt selvtitulerte prosjekt, PJ Harvey, på begynnelsen av 90-tallet. Siden den tid har hun vokst ut av undergrunnen som en av britisk post-punks mest innflytelsesrike stemmer, og rukket å bli en av rockehistoriens mest definerende kvinnelige artister. Det er ingen manko på fjær i hatten. I Kurt Cobains posthum samling av skriblerier og tegninger, Journals (2002),  var utbryter-albumet hennes, Dry (1992), satt opp som hans sekstende mest inspirerende album gjennom tidene. På midten av 90-tallet lagde hun et notorisk Bob Dylan-cover av «Death is Not the End» med sin daværende partner Nick Cave og bandet hans Nick Cave and the Bad Seeds. På sitt femte album Stories From The City, Stories From The Sea (2000) skrev hun og spilte inn tre legendariske sanger med Radiohead-frontmann Thom Yorke.  Gjennom sin karriere har hun utforsket og blandet et stort mangfold sjangere; blant annet blues, goth, grunge, elektronika, indierock og folk. Over tiden har hun også blitt en multiinstrumentalist som mestrer et variert utvalg strenginstrumenter. PJ Harvey er en artist som for lengst har laget sin plass.

Pollys hus

Inne på lokalene i sentrum scene skiller jeg meg umiddelbart ut. Det er ikke så påfallende at alle rundt meg er i 40-50-åra. Det som er påfallende er at de alle ser ut som de kunne hengt på samme røykehjørne i skolegården til gymnaset på 90-tallet. Alle er kledd svarte som natta sjæl i lange frakker, kåper, Dr Martenz, langt gråstripet hår og selvsikre sixpences. Klemt sammen scenen står altså et voksent utvalg kvasivampyrer som ser ut som de HATA Aha under deres storhetstid. Men, det er ingen tvil om at de digga PJ Harvey. Polly ikledd en hvit kjole, sammen med en gjeng gråhara hipstere, entrer scenen til enorm jubel. På siden av scenen er det møblert som en liten stue med et kaffebord med vannglass og to lenestoler - Vi er i hennes hus.

Hun er kanskje eldre enn moren min, men det stopper henne ikke fra å ta pusten fra meg. I kaldt lys fra lyskaster beveger hun hendene forførende i sirklende bevegelser imens hun synger klokkerent og mykt fra første «du-do du du du» - når hun åpner med førstlåten fra det nye albumet hennes Inside the Old Year Dying; «Prayer at the Gates». Hun oser av feminin styrke og selvsikkerhet. Den passage de rites-esque heksedansen fremstår som det mest soleklare og hverdagslige i hele verden.

I sin naturpregede glans fremstår PJ som en ikke-gebrokken versjon av Bjørk, med bena litt mer plantet i bakken. Hun ser og høres råbra ut. Lyden sitter som et skudd der jeg står 5-6 meter fra scenen. Den akkompagnerende gjengen med hjemmekjære musikere rundt PJ ser mektig seriøse ut. Denne seriøsiteten holdes gående en stund. I kronologisk rekkefølge spiller hun de tre første låtene på albumet.  Nummer to, «Autumn Term», åpnes til lyden av gnålende barn. Låt nummer tre, «Lwonesome Tonight», til fuglekvitter. Hun fremstår som Frøya sjæl med en utstrålig av hjertefølt moderlighet når hun synger «Are you Elvis, are you God» med medlidenhet i blikket beveger seg som en trippende balletdanser frem og tilbake på scenen. På siden står en lyddame med mariusgenser, hockeysveis og et strengt fokusert blikk. 

6 låter inn er det ganske tydelig at hun vil gjøre seg godt ferdig med nye albumet før hun begir seg ut på eldre favoritter. En litt typisk vane for godt etablerte artister å sette overdrevet fokus på deres «next big best», men låtene er ikke vonde å høre på - det er et kult album. Det er bare noen ganger på den siste plata, etter min subjektive erfaring, at hun høres ut som en «ekte» versjon av musikken til Phoebe i Friends (?), og at PJ Harvey på en måte glir inn i en klisjé av PJ Harvey. Det er heller ingen form for interaksjon med publikum ennå. Personlig synes jeg at man skal si et ord eller to den første timen av en konsert. Likevel nyter jeg det når hun omsider kommer til sistelåt på albumet «A Noiseless Noise» hvor det er feit bass med støy, moll-akkord magi og en helt dødelig vakker vibrato. Det hadde ikke vært noe PJ Harvey uten Kate Bush, men det hadde faen ikke vært noe Susanne Sundfør eller Aurora Aksnes uten PJ Harvey. Et trollbundet publikum vugger med til musikken. 

PJ veksler mellom akustisk gitar, elgitar og akkord-siter. Det veksler også mellom stemninger, blant annet når «seriøsiteten» blir byttet ut med et innslag av bandgutta som spiller en folk-akitg «HOI-HOI»-låt med perkusjon og fele. Her føles det som man er på et skikkelig middelalder-party med hoffnarr og hele pakka - et godt avbrekk fra den nærmest meditative, mer spirituell stemningen som til tider kan bli noe tung og hyppig.  Noen låter er er hjerteskjærende, andre litt snåle, rett og slett. Kanskje ikke så rart når man har en såpass bred diskografi sjangermessig. Folk-ish, tradisjonstunge og fuglekvitter-akkompagnerte stemninger blir avbrutt av låter med mer elektroniske, synth-baserte innslag.

Under «The Nether-edge» er det som at Patti Smith møter Aphex Twin. Veksling mellom de mer «organiske» låtene og de mer «syntetiske» låtene, lager en blandet og givende helhet. Jeg føler meg noe dum som 26 åring med røde kinn fra boblejakka jeg har knytt rundt livet. Jeg føler at alle fnyser av meg som står i midten av crowden og taster konstant på mobilen. Det er en haug med inntrykk og jeg skriver notater på iPhonen min med overarbeidede tomler. 

Old gold

Folk jubler fornøyde når hun spiller gamle låter som «the glorious land» med elgitar-hakking og orgel-spilling. Hun er i dypeste Kate Bush-bushen på «ballad of a soldiers wife», og publikum responderer henrykt når hun gjør hokus pokus på salen med klassikere som «Angelene» og «Man-Size» til skygger som med fancy belysning blir kastet mot backdroppen. På «The Kingdom of love» blir alt strippet ned til essensen. PJ alene med en kassegitar. Og det trengs egentlig ikke mer. Mot slutten så kommer omsider den bass-buzzy hitlåten hennes, «Down By the Water», og etter dette kommer en etterlengtet introduksjon av bandet. Blant annet har hun med seg John Parish - frontmannen i bandet hun spilte i på 80-tallet. En ekte veteran! Hun forteller at dette er hennes siste show på en fem ukers turné. Og at hun håper vi liker «the tour-dress». Det gjør jeg virkelig. Og henne. Og magien hun skaper. Og en særegen konsertopplevelse fra en helt formidabel artist.